Annonse
00:00 - 11. mai 2018

Markens grøde

I likhet med sauen har vi forandret naturen vi selv er en del av. To nye bøker betrakter endringene med tenksomt blikk.

Nasjonale strateger: Sauen kom hit for 5–6000 år siden, beitet ned trær og åpnet landskapet for jordbruk. Ulla ble til vadmel, brukt både til klær og seil på vikingskipene. Foto: Schrøder / Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
Annonse

Gården ligger helt oppe ved tregrensa, tre mil nord for Røros. Våningshuset er nesten 300 år gammelt og «kvitmalt og fullt av trass». Det er 50 mål dyrket mark, i fjøset har det vært både hester, griser, kyr og geiter. Nå er det 45 vinterforede sauer der, men kanskje går det mot slutten. Det er Linda Erlien Borrens lodd å avgjøre gårdens skjebne: Født i 1992, den eldste i søskenflokken, vel vitende om at odelsloven ble endret i 1974. Det innebar at førstefødte jenter fikk samme rett til å arve familiegården som gutter hadde hatt i århundrer.

Veien hjem handler om odelsretten, om hvordan den preger henne, avleirer seg som et murrende superego, men også om gården Borren som er et sted «hvor pulsen senkes og lufta er ren og klar». Boken er fiffig komponert; strukturert rundt en vandring fra Trondheim, hvor hun har studert og bor. Det er tretten mil hjem, fem-seks dagers marsj. Mens hun går, bretter hun ut gårdens historie: Det har vært Ingebrigts gård, Tores gård, Anders’ gård og tre blad Jons gård. Deretter Peders gård, Oles gård og nå er det faren Lars som driver den. Men han lever alene, helsa skranter, han er i ferd med å gå lei. Hva om hun ikke tar over? Da vil huset forfalle, redskap ruste, generasjoners liv og slit bli til triste ruiner over et utdøende levesett.

Kvinneliv på landsbygda. Boken starter i Trondheim. Linda og ungdomskjæresten Per-Erik har kjøpt leilighet og blitt samboere. Hun trives i jobben som lærer, men lengselen mot Borren vil ikke gi slipp, og den er rammet inn av tanker om norsk historie og jordbrukspolitikk, om at vi er i ferd med å miste noe: Tusen gårdsbruk legges ned hvert år, bøndene blir stadig eldre, bare 15 prosent er kvinner. Mens hun vandrer mot Borren forteller hun leseren om det historiske kvinnelivet på bygdene: De var gårdskoner, budeier, de var «gårdens nav og pulserende hjerte». De laget mat, vasket hus, tok imot lam og kalver, stappet pølser og plukket multer. Men de fikk aldri navnet sitt på et skjøte. Sjefen var alltid en mann, en selvfølgelighet på linje med at sola står opp i øst og at dyra må fôres morgen og kveld. Hele tiden murrer det: Skal hun kaste seg i det? Skal hun ta over gården og bryte den repressive, kjønnede linjen?

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Bøker