Kommentar

En samtale med Philip Roth (1933-2018)

---

Philip Roth (1933-2018)

Jødisk-amerikansk romanforfatter, født i Newark, New Jersey.

Utga over 30 bøker, flere av dem moderne klassikere.

Mottok utallige litteraturpriser og æresbevisninger, blant dem Pulitzer, National Book Award, PEN/Faulkner Award og MAN Booker International Prize.

Også kjent for et omfattende engasjement for østeuropeisk litteratur, særlig gjennom å redigere serien «Writers From the Other Europe».

---

Stemmen i den andre enden var varm, men behersket, som om det å snakke og det å tenke var én handling. Det var slik Philip Roth hørtes ut i mine ører da han en gang i 2004 ringte kontoret til magasinet Newsday for å gi et intervju om sin nye roman. The Plot Against America fortalte en alternativ amerikansk historie der den kjente flygerhelten og antisemitten Charles Lindbergh stilte som presidentkandidat i 1940 og beseiret Franklin Roosevelt. I Roths roman er det første Lindbergh gjør som president å underskrive en avtale med Hitler som over natten gjør det svært vanskelig å være jødisk i USA.

I den timen vi snakket demonstrerte Roth både en fabelaktig hukommelse, en dyp interesse for amerikansk historie og en brennende rettferdighetssans. Han var ikke bare god til å skrive, men også til å snakke, han var full av historier og anekdoter, og som en stor komiker fikk man alltid inntrykk av at han på snedig vis var i ferd med å bygge seg opp mot neste poeng. Midt i samtalen snudde han brått fra det absurde til det dypeste alvor.

Han hadde ikke skrevet en bok om George W. Bush og hans regjering, insisterte Roth på. Det var noe helt annet. Poenget er at dette ikke skjedde, sa Roth – men det kunne det ha gjort. Så gjorde han noe få intervjuobjekter gjør, han begynte å stille spørsmål tilbake: Hva syntes jeg om retningen landet gikk i? Hva ville jeg gjøre? Jeg antydet at jeg kanskje ville forlate landet, noe han ikke likte: Du kan skrive om det som skjer, sa han. Hvis folk som kan det, forlater landet, hva gjør det med en nasjon?

Den gangen var det ikke opplagt for meg, men det er det nå: Roth snakket av erfaring. På 1970- og 80-tallet, da Roth bodde i London, redigerte han en serie med østeuropeisk litteratur for Penguin – en serie som inkluderte forfattere som Danilo Kis, Milan Kundera, Bruno Schulz og Tadeusz Borowski.

Alle hadde skrevet i eksil, med unntak av Schulz som ble skutt på gata av en Gestapooffiser i 1942.

I den grad Roth hadde noen eksilerfaring var den selvpålagt. Når han ble kritisert for måten han var jødisk på, svarte han med å skildre jødiskhet globalt. Den sterke kritikken han av enkelte i det jødiske miljøet fikk for sine tidlige historier, og skandalen rundt bestselgeren Portnoy's Complaint – som skildret den jødiske mannens libido på en måte konservative miljøer tok skarpt og høylytt avstand fra – snevret rommet inn til en strøm av angrep og motangrep.

Da Roth vendte tilbake til USA, viet han seg igjen til å forstå hjemlandet i en serie romaner, fra Sabbath's Theatre til The Human Stain, der han skrev om radikale revolusjoner, rase, hykleriet i amerikaneres puritanske holdninger til sex – og døden.

Så trakk han seg gradvis tilbake, skrev om nostalgi, aldring og avskjeder. Og så sluttet han å skrive. I motsetning til de fleste andre romanforfattere pensjonerte han seg. Men denne uken, i en æra da The Plot Against America synes å ha blitt vekket til live i amerikanske politikk, er det lett å ønske at universet skulle ha utsatt Roths endelige eksil en liten smule. Slik at han kunne ha gjort det han alltid gjorde best: å minne oss om hvor komplekst og latterlig og – i de beste tilfellene – godt, menneskedyret kan være.

John Freeman er kritiker, forfatter og redaktør i magasinet Freeman’s. Oversatt av Ane Farsethås.

Mer fra Kommentar