Annonse
00:00 - 20. april 2018

Virginia Woolfs uransakelige veier

Likte du Jane Austens Stolthet og fordom, vil du elske Virginia Woolfs Night and Day, skriver Maria Berg Reinertsen.

Kjærlighet på​ brostein: I Jane Austens romaner er traskingen aldri formålsløs. Går heltinnen tur alene så møter hun garantert Mr Darcy, i det minste postmannen med et avgjørende brev. I Virginia Woolfs Night and Day derimot, bare driver en gatelangs, krangler litt om kjærlighet og drømmer om helt andre ting. Foto: Ullstein bild/Getty Images
Annonse

Virginia Woolf (1882–1941)

Britisk forfatter, essayist og forlegger på si.

Med novellen «Merket på veggen» og romaner som Jacobs rom og Mrs. Dalloway skrev hun seg inn i litteraturhistorien som en av de største modernistiske forfatterne. 

Night and Day (1919) var hennes andre roman. 

Det er når en leser de annenrangs verkene til en stor forfatter en virkelig forstår metoden hennes, mente Virginia Woolf. «Her er vanskene synligere, og metoden hun brukte for å overkomme dem, mindre dyktig tildekket.»

Sett slik er romanen Night and Day fra 1919 et sted å starte, for i Woolfs bibliografi spiller den definitivt rollen som annenrangs, et siste forsøk på konvensjonell roman før hun ga seg modernismen i vold. Men det er sett i ettertid. Midtveis i Night and Day er det lett å tenke at utviklingen i forfatterskapet kunne ha stoppet her og at både Woolf og leserne ville vært fornøyd.

En ung mann og kvinne spiser lunsj på en landsens pub. Hun elsker ham, han vetta søren, men det har vært en fin tur over vinterjordene, hun er varm og klok og forståelsesfull, de burde gifte seg, de burde absolutt det, han bryter stillheten. «Well, Mary», sier han. Og så ser han vakre, vrange Katharine Hilbery gjennom vinduet. Og Mary ser hvem han ser. Og når han litt senere faktisk fremsetter frieriet sitt til henne, vet Mary at hun ikke kan ta imot. At hun, den hardtarbeidende kvinnesakskvinnen som ikke leser poesi, ikke kan gifte seg uten kjærlighet. Her ser vi at søkenen etter en form å skrive i kunne ha stoppet for Virginia Woolf. Fordi hun mot disse, i britisk romansammenheng, urkonvensjonelle kulissene – vertshuset, sightseeingen i den pittoreske landsbyen og turen hjem over markene – klarer å skape noe som virkelig berører. Men Mary er altså ikke fornøyd med frieriet når frieren har Katharine Hilbery i øyekroken. Og Woolf var visst heller ikke helt fornøyd.

Tre år før, i 1917, etter minst syv omskrivinger, hadde Virginia Woolf gitt ut sin første roman. The Voyage Out ble hyllet som en opprivende kjærlighetsroman i tradisjonen fra Emily Brontë. Men det var noe som skurret. I lange partier glemte personene helt å forelske seg, de hensank i ufokusert grubling og uartikulert savn. I essayet Modern Fiction beskrev Woolf sin utilfredshet med samtidens realistiske romaner, med deres krav til intrige, komedie, tragedie, kjærlighet og «et skjær av sannsynlighet». «Er livet slik? Må romaner være slik?» undret Woolf. 

På samme tid sendte hun Night and Day i trykken, og det er lett å tenke at spørsmålet gjaldt hennes eget verk: En roman bristeferdig med intrige og tragedie og komedie. Fem unge mennesker med litt penger og mye dannelse som traver rundt i London på jakt etter kjærligheten. Det er slikt stoff britiske kjærlighetsromaner er vevet av. Men Woolfs venninne, kritikeren og forfatteren Katherine Mansfield, var skuffet. Woolf hadde søkt tilflukt i tradisjonen. Det hjalp ikke at resultatet var «friskt og elegant» – «vi hadde aldri trodd vi skulle se noe slikt igjen».

Andre var bare begeistret. Fullendt og betagende, lik en moderne Jane Austen, skrev anmelderne. Men kanskje litt lang.

Woolf selv erklærte at hun aldri hadde hatt det så gøy som forfatter som da hun skrev den siste halvdelen av boken. Men senere sa hun at hun hadde tvunget seg til å «tegne av etter gipsavstøpninger». Dels for å lære, dels for å berolige seg selv, skriver den norske Woolf-kjenneren Anka Ryall, som kaller Night and Day en «roman etter oppskriften».

Denne oppfatningen er sikkert grunnen til at litteraturhistorien kan løpe fort over denne romanen. Og at ikke noe norsk forlag har funnet det påkrevd å oversette den. Men slik berøves også norske lesere for en skikkelig god kjærlighetsroman – eller hva det nå er?

I den første setningen, i det første kapittelet, møter vi Katharine Hilbery: «Det var en søndagsaften i oktober og i likhet med mange andre unge damer i hennes klasse, var Katharine Hilbery i ferd med å skjenke te. Omtrent en femtedel av hjernen hennes var følgelig sysselsatt […]»

Og vips, med en presisjon Jane Austen verdig, har Woolf introdusert heltinnen og samtidig lansert romanens mysterium: Hva er de fire andre femdelene av Katharine Hilberys sinn opptatt med?

Det er det ikke så enkelt å svare på: Katharine Hilbery er blendende vakker og dørgende praktisk. Hun sier ja til å gifte seg med en mann hun ikke elsker. Kanskje for å komme vekk fra de kultiverte foreldrene sine, det vakre huset, som oser av teselskap og poesi, kanskje for å få være i fred med de hemmelige matematikkbøkene, kanskje fordi hun likevel tror at hun kan komme til å føle en stor ømhet for den inderlige, selvhøytidelige, ærlige Rodney. Og «når alt kommer til alt, hva er egentlig kjærlighet?»

Katharine Hilbery er blendende vakker og dørgende praktisk.

Night and Day blir slik på den ene siden et forrykende hvem-får-hvem-kammerspill, en studie i likegyldighet, forelskelse og kjærlighetssorg. Og samtidig en bok om å gå, traske, trave, strene og vimse rundt i London.

For når menneskene ikke vet hva de vil, da må de ut å gå. Kveldstur langs The Strand, søndagstur i Kew Gardens, pilegrimsferd til Shakespeares grav. De må gå på uventet besøk, gå brått, komme hjem, bare for å vandre ut igjen, gatelangs (og ja, det kan gjerne regne).

En kan spørre om all denne fartingen er nødvendig for å finne ut hvem man elsker og hva man vil. Jane Austens Emma Woodhouse og Mr. Knightley, for eksempel, greide seg med en ettermiddagstur i hagen. Og karakterene til Emily Brontë får unna hele jakten på kjærligheten på heden mellom Wuthering Heights og det strøkne godset til Linton-familien.

Men jeg kan huske en tid da det fremdeles var akkurat slik. Et stadig kjør av trikker, bysykler, flybusser, timebusser, tog, taxi og høyhælte sandaler med skjev hæl, klikk-klikk-klikk gjennom storbyene på kryss og tvers på jakt etter sann innsikt i hva som er lykke og mening og kjærlighet. Så jeg godtar det, det er slik livet er, og jeg leser videre i intens spenning for å finne ut hvor de går.

Men Woolf tar seg god tid. Hun har ikke Austens evne til å la et menneske legge hele seg åpen i en enkelt replikk. Så det skildres og skildres, te på kontoret med Marys kolleger i stemmerettsorganisasjonen, en ensom lunsjpause i parken, for hva er egentlig viktig? Det er her både Woolf og figurene hennes skiller seg fra forgjengerne. Ved å være genuint usikre på om det viktigste øyeblikket er kveldsturen komplett med måneskinn og frieri, eller timene etterpå alene på rommet, med matematikkbøkene?

Det er omtrent på dette punktet jeg begynner å ane hvorfor det var nødvendig for Virginia Woolf å skrive bøker som Mrs. Dalloway, Til Fyret, Bølgene, Orlando og The Years. Fordi denne intrigen i Night and Day, der unge mennesker skal pares til lykkelige ekteskap, er perfekt for å undersøke forhold mennesker imellom, men så vrien hvis målet er å si noe om deres famling etter seg selv.

Senere skulle Woolf finne måter å fange opp dette på. Clarissa Dalloway ser for seg Sally som røkte sigar på terrassen, og det lille bildet lar oss ane de andre mulighetene i livet til Clarissa enn dem som gjorde henne til Mrs. Dalloway på vei gjennom Mayfair for å kjøpe blomster til kveldens selskap.

Ut av pratet vokser det en ny verden.

Men da Night and Day ble skrevet, hadde Woolf ingen slik metode. Så karakterenes hennes prater og prater, og når de endelig er alene, stirrer de inn i peisen og tenker videre i fullstendige setninger.

Og ut av pratet vokser det en ny verden. Der historien ikke slutter når begge har sagt jeg elsker deg og far har gitt sin tvilende tilslutning. Men fortsetter, for så blir hun i tvil: Er det meg han mener når han sier «jeg elsker deg» eller et eller annet ideal han har kokt i hop på ensomme kveldsturer? Hvordan kan en egentlig vite?

Kritikeren Katherine Mansfield beskrev Night and Day som en roman der forfatteren har fullstendig kontroll. Jeg opplever det slettes ikke slik.

Night and Day er en roman hvor forfatteren aldri hever seg over karakterene sine, og ytterst sjelden ligger et hakk foran dem. De er alle like i villrede om hvor dette skal ende.

Maria Berg Reinertsen er forfatter og journalist i Morgenbladet. Hennes siste bok, Reisen til Bretton Woods, handler forunderlig mye om Virginia Woolf.

Annonse