Annonse
00:00 - 20. april 2018

Første person entall

Gjennom vare lesninger av andre, forsvarer Vigdis Hjorth sin litterære frihet. Forfatterens ansvar tar hun litt lettere på.

Personlig om andre forfatterskap: Vigdis Hjorth skriver om Alf Prøysen, Rolf Jacobsen, Agnar Mykle, Bertolt Brecht og Alexander Kielland i ny essaysamling. Foto: Klaudia Lech / Cappelen Damm
Annonse

Et par ganger under lesningen av Vigdis Hjorths fire nye essayer, spør jeg meg om det er nødvendig å servere sine sannheter med teskje, for ikke å si tåteflaske, slik Hjorth gjør i Å tale og å tie. Men så kommer jeg på et nachspiel fra et par år tilbake, der to menn latterliggjorde Hjorths offentlige figur, for så å innrømme at de selvfølgelig aldri hadde lest henne. Og så kommer jeg på den indignerte tonen i enkelte av innleggene i debatten rundt Hjorths forrige roman, Arv og miljø (2016), hvis skildringer av incest fikk både familie og kritikere til å peke ut selvbiografiske elementer. Jeg kommer på måten Dan Børge Akerø og Georg Johannesen snakket til Hjorth på i tv-programmet LørDan i 1990. Ja, det er så mye jeg kommer på.

Selvfølgelig er tåteflasken nødvendig. Hjorth kan dessuten kunsten å mate med eleganse, slik at tørsten etter hennes tanker tiltar både under og etter lesningen.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.