Metoo
Annonse
Norske skjønnlitterære forfattere har i økende grad tatt utfordringen med å oversette klimaprognosene fra vitenskapelig terminologi, tall og grafer til sansbar virkelighet. I boken Hva vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming (2017) foreslo psykologen og økonomen Per Espen Stoknes noen kriterier for effektiv klimakommunikasjon: «Humor, følelser, visualiseringer, synspunkter, klimaks, overraskelse, overdrivelser, plott og drama.» Blant dem som har anskueliggjort fakta med slike litterære virkemidler finner vi Maja Lunde, Carl Frode Tiller, Brit Bildøen, Espen Stueland, Freddy Fjellheim og Mette Karlsvik.
Debutant Kathleen Rani Hagen føyer seg inn i rekken. Grunnleggende plantediversitet er, som tittelen antyder, en roman som tar opp i seg det biologiske mangfoldet i forsøket på å si noe om menneskets plass i naturen og vårt ansvar for miljøet. Men det er også – og kanskje først og fremst – en roman om ung forelskelse, kommunikasjonsvansker og selvforakt.
Sine mangler bevisst. «Even when you clap your hands, you look like you’re in the library.» Med denne friske sjekkefrasen introduseres vi ikke bare for den rocka Peter fra Manchester, men vi får også en god inngang til den kvinnelige botanikkstudenten som fører ordet i Hagens roman. Hun er stereotypien på en bokorm: Bebrillet, uten sminke – og ukul, dog ikke så tilsiktet ukul som en del litterære typer jeg har vært ute for. Med sin usikkerhet og redsel for avvisning, fremstår hun titt og ofte yngre enn sine noen og tyve. Hun forsikrer oss om at dette skyldes hennes gryende kjærlighet til Peter.