Annonse
00:00 - 02. mars 2018

Tenkning i form

Fortellingen i Ida Frisch’ debutroman ligner mye annet, men den skjuler tanker om det aller viktigste.

Tankearbeid: På overraskende vis gir Ida Frisch' debutroman form til erkjennelsesfilosofiens mest tankevekkende spørsmål. Foto: Paal Audestad / Tiden
Annonse

Debutromanen til Ida Frisch (f. 1990) åpner med en lemlestelse og rundes av med en disseksjon. Så skulle man kanskje tro at fortellingen utspilte seg i et slikt anatomisk teater som Espen Stueland skriver så øyeåpnende om i sin essayistiske disseksjonshistorie, Gjennom kjøttet (2009). Men nei – dette er stort sett en helt streit, og nokså generasjonstypisk fortelling om en jente som ikke får til de små tingene i livet sitt. Vi kunne like gjerne ha møtt henne i en roman av Helle Helle (men da ville hun nok ha vært mer gåtefull), eller gestaltet av Natalie Portman i en amerikansk indiefilm. 

Hun tar noen irrasjonelle valg, er sjalu på betydningen sangen har i sangerkjærestens liv, henger ikke med på veterinærstudiet. Overskridelsene hun begår underveis oppleves hverken akutte eller sjokkerende, snarere forblir de nokså tørre påstander på boksiden.

Røsker tak. Så langt, så inderlig velkjent, og ærlig talt trettende. Hvorfor trekkes jeg likevel videre fra side til side i denne romanen som er satt med ujevn høyremarg og oppbrutte linjer, slik at vi for noen år siden kanskje ville ha gitt den sjangerbetegnelsen «prosalyrikk»? Spørsmålet er retorisk, for jeg vet svaret fra første setning. Det skyldes forfatterens litterære arbeid for å gi form til erkjennelsesfilosofiens mest tankevekkende spørsmål: Hvorfor trer verden, som i seg selv bare er en likegyldig og grunnleggende meningsløs kombinasjon av farger og fasonger og materialer, frem for oss som meningsfylt virkelighet? 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse