Annonse
00:00 - 09. februar 2018

Til diktverkets terskel

Bokhistoriens perspektiv minner oss på at Mysterier ikke er Mysterier, og Sult ikke er Sult.

Politikken forsvant: Det finnes knapt en eneste politisk lesning av Cora Sandels roman Bare Alberte. Det skyldes at en sensurert versjon i mange tiår var den eneste tilgjengelige. Feilen ble først oppdaget på 90-tallet. Foto: ukjent fotograf / Dreyers forlag
Annonse

Anmeldelse

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy og Ståle Dingstad

Litterære kretsløp. Bidrag til en norsk bokhistorie fra Maurits Hansen til Gunvor Hofmo

 

573 sider

Dreyers Forlag 2017

 

 

I norsk litteraturforskning skal man lete vidt og bredt etter skikkelig edisjonsfilologi og tekstkritikk. Hvis vi i det hele tatt finner spor av det, er det snakk om en hjelpevitenskap bestående av fotnoter og kommentarer i forbindelse med vitenskapelige utgaver som (den utskjelte) Henrik Ibsens Skrifter (2005-2010). Nettopp i dette prosjektet er det de to forfatterne av Litterære kretsløp. Bidrag til en norsk bokhistorie fra Mauritz Hansen til Gunvor Hofmo har sin bakgrunn.

Det er slutt på tiden da teorifetisjisme og uendelig kreativitet herjet humanvitenskapene. I dag blåser det en empirisk vind over de faglige vannene, der også litteraturvitenskapen skal være mer fakta- og kildeorientert og dermed (igjen) representere rock solid science

I dette landskapet er det denne boken plasserer seg. For selv om det er unødvendig å gjenta det så mange ganger som Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy og Ståle Dingstad gjør, er det et tankekors at «moderne litteraturforskere ikke har kunnskap om hvorfor våre klassikere er blitt som de er blitt». Litteraturforskere snakker ofte om «det litterære verket» og dets vell av betydninger og nyanser. Hvilke utgaver det finnes i, hva som konkret utgjør tekstgrunnlaget og hvilke aktører som har vært involvert i å produsere det, vet vi som oftest lite om.

Volds punktum. Litteraturens akademiske fortolkere jobber med teksten og hva som står i den. Det er der vi henter argumentene våre og ofte forsøker vi endatil å isolere hva det er som står i «teksten selv» – helt ubesudlet av forfatterperson, samfunn og historie. Denne boken minner oss på at dette er en umulig oppgave og at det faktisk er vanskelig å avgjøre hva som rent empirisk utgjør «teksten selv».

Det er slutt på tiden da teorifetisjisme og uendelig kreativitet herjet humanvitenskapene.

Det høres kanskje ut som en overdrivelse, men når det viser seg at Knut Hamsun forkortet Mysterier fra 516 sider i 1892-utgaven til 312 i nyutgivelsen fra 1907, og at det som for ettertiden er blitt stående er den senere versjonen, må vi spørre hva som utgjør forskningsobjektet. Hvilke av de to tekstene har skapt verkets ry? Eller hva med Hamsuns endringer av Sult over førti år – skal vi forholde oss til den energiske teksten fra 1890 eller den sobrere utgaven fra 1934, som er den de fleste av dagens lesere kjenner? For ikke å snakke om Jan Erik Volds nyutgivelser av Gunvor Hofmos poesi. Hvordan skal vi forstå det at han ikke bare har endret bokstaver og ord, men også innført 75 (!) nye punktum?

Albertes forsvunne politikk. Kroneksempelet er likevel Cora Sandel: I 1995 avslørte en observant oversetter at romanen Bare Alberte var trykket etter en sensurert utgave fra 1940, og ikke etter originalutgaven fra 1939. I 1940 var krigen kommet og Gyldendal måtte være forsiktige, så forsiktige at de ikke engang informerte forfatteren om at de mildnet romanteksten. Flere sider ble utelatt, og naturligvis var det politikken som ble redigert bort. Dermed er det kanskje ikke så rart at vi knapt finner en politisk tolkning av Sandels roman. Sandel skrev imidlertid ikke setninger som dette i 1939 uten at det er vekt i dem: «Tyskerne er et paradefolk, et militærfolk, er overspente, mangler måtehold i alt. De vil gå i geled», «det er krig jeg ikke vil».

I 1995 avslørte en observant oversetter at romanen Bare Alberte var trykket etter en sensurert utgave fra 1940.

At det skulle ta over et halvt århundre før utelatelsen av et hopetall setninger som dette ble oppdaget, vitner om en mangel på filologisk grundighet som er utenkelig mange andre steder og om en bent frem useriøs omgang med hva som konstituerer det litterære verket som forskningsobjekt. Nina Marie Evensen gjorde bot for skaden da hun utga en tekstkritisk utgave av Bare Alberte i 2002.

Teksten under lupen. Hverken det litterære verket eller samtalen om det skapes av «teksten i seg selv», men i en prosess der vi kan regne med at det har skjedd mange endringer i tekstgrunnlaget. Etter å ha lest Litterære kretsløp, er det dermed ingen grunn til å motsi forfatterne når de slår fast at vi ikke lenger kan «nøye oss med å lese verket, det vil si de enkelte utgavene». Vi er også nødt til å gå gjennom revisjonene og «reflektere inn endringene som preger forfatterskapet fra verk til verk og etter hvert mellom hver utgivelse av det enkelte verk».

Dessverre, er det fristende å tilføye, for dette er nemlig like kjedelig som det høres ut, og til tider er det tørr lesning Bjørkøy og Dingstad byr oss. Stikk i strid med bokhistorieperspektivets utvidende ambisjoner, fremstår faktisk ikke de litterære verkene noe sted som mer autonome enn når kommaendringer diskuteres over flere sider. Det er tross alt konsekvensene forskjellene mellom de ulike versjonene har for forståelsen av verkene vi som lesere er interessert i.

Evinnelige stråmenn. Digitaliserte utgaver av klassikere er i dag et tasteklikk unna. Forskere har dermed knapt unnskyldninger for ikke å ha et tekstkritisk forhold til dem. Begge forfatterne påpeker dessuten at gevinstene er store ved å anlegge et bredere perspektiv på hva som utgjør forskningens objekt. Men der Dingstad – som i likhet med Erik Bjerck Hagen, hans kollega i Bergen, aldri blir lei av å skape stråmenn av en for lengst utdødd teoritung og virkelighetsfjern litteraturvitenskap – opptrer som klassisk bokhistoriker ute etter å vise frem kretsløpene bøkene inngår i, er det Bjørkøy som utnytter mulighetene edisjonsfilologien gir for nye tolkninger.

Dette får frem både styrken og svakheten ved denne typen litteraturforskning: Funnene kan endre alt, men gjør det ikke før konsekvensene blir tydelige. Har det for eksempel egentlig noe å si om Hamsun redigerte tekstene sine i alderdommen? Vel, hadde Dingstad brukt funnene til å vise at den aldrende nazisten redigerte ungdomsverkene i tråd med sin politiske overbevisning, da hadde det kunnet bli riktig så spennende. Det skjer imidlertid ikke, og ofte får jeg følelsen av å bli ledet «til diktverkets terskel», «ikke inn i det» – for å sitere salig Peter Rokseth.

Speil på veggen der. Anvender vi Litterære kretsløps tekstkritikk på den selv må en nesten spørre seg hvor mange ganger akademikere kan utgi ulike versjoner av samme innhold. Forfølger vi teksthistorien har nemlig mange kapitler først blitt utgitt som artikler for så å inngå i Bjørkøys avhandling fra 2014. Hauge-kapittelet har sågar i utvidet versjon blitt utgitt som bok. Dette gir uttelling i akademiske poeng, men straffes i eleganse.

Hvor mange ganger kan akademikere utgi ulike versjoner av samme innhold?

Etter Dingstads 250 første siders lette og riktignok litt for polemiske tekstflyt, er det nemlig avhandlingsprosa vi tilbys i Bjørkøys del. Grellest blir overgangen i det som skal være en innledning til del to, men som åpenbart er en innledning til en PhD-avhandling, rikt og omstendelig utsmykket med unødvendige engelske, tyske og franske sitater som ikke er oversatt. Denne innledningen burde enten vært skrevet inn i det som faktisk tjener som en innledning til boken, eller blitt skrevet om til et oppsummerende etterord. Et slikt etterord mangler nemlig, og med det savnes også oppsummeringen som trekker opp linjene som må til for å oppnå ambisjonen om å være en litteraturhistorie: Historien forsvinner i detaljene. Detaljene utleverer på sin side en litteraturvitenskap uten tradisjon for empirisk kunnskap om hva som egentlig konstituerer dets objekt. Det er mer enn nok til at den drøye måneden lesningen tar, er verd bryet.

Frode Lerum Boasson er førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved NTNU.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse