Annonse
00:00 - 23. februar 2018

Nr. 1 med dikt om jente nr. 23

Helene Imislund vant diktkonkurransen Olympiastadion arrangerte i samarbeid med Morgenbladet og Nasjonalbiblioteket. Vi gratulerer!

 Skrev vinnerdiktet: Helene Imislund tok utgangspunkt i de nordkoreanske OL-supporterne.
Annonse

Tirsdag 20. februar møttes juryen for å diskutere de 68 innsendte diktene. Tema for poesien skulle være vintersport og vinter-OL, og konkurransen ble initiert av det litterære tidsskriftet Olympiastadion, med Morgenbladet og Nasjonalbiblioteket som medarrangører.

Etter noen innledende runder begynte et finaleheat på fem–seks dikt å utkrystallisere seg. Ingen var helt sikre på hva som skulle vektlegges mest: Kan en metafor som ikke treffer helt blink være fellende for et ellers vellykket, langstrakt, originalt og godt tenkt dikt? Hva er viktigst, en original idé eller språklig estetikk? Kan et dikt bli så personlig at det glemmer å peke utover? Kan en for sterk politisk vilje overskygge det poetiske?

Hul fred. Helene Imislunds dikt tematiserer Nord-Koreas deltagelse i OL, mer spesifikt tar det for seg skjebnen til en av de nordkoreanske supporterne: jente nummer 23.

Juryen likte diktet fordi det er klart forankret i en fersk hendelse de fleste har fått med seg, samtidig som det effektivt peker videre mot hverdagen, stillheten og tomheten som følger senere.

Den nordkoreanske klappingen kan virke innstudert, og supporterne derfra representerer på et nivå det motsatte av idrettsglede. De nyter absolutt konkurransene under OL, men det er også liten tvil om at de er der som brikker i et storpolitisk spill. Jenta i diktet kan ikke fortelle noen hjemme om hva hun egentlig opplever. Hun er umenneskeliggjort og ufri. Diktet viser dermed hvordan den såkalte olympiske freden er hul, og hvordan idrettens fredsbevarende kraft – som ofte omtales i meget poetiske ordelag av organisasjoner som IOC og Fifa – ikke eksisterer i den virkelige verden.

Diktet er presist og rørende i sin interkontinentale medmenneskelighet. Det åpner leserens sinn i flere retninger: mot historien, der mange autoritære regimer har forsøkt å bruke idretten til sine formål. Og mot enkeltindividets dypeste behov, etter at storpolitikken er gjennomført, flomlysene skrudd av og tv-kameraene vendt hjem.

Første sportsdikt. Imislund er født i 1984 og bor i Oslo.

– Hvorfor ville du delta i konkurransen?

Fordi jeg har fulgt tidsskriftet Olympiastadion, og jeg synes det er utrolig kult hvordan de publiserer tekster om sport og litteratur. Og så skriver jeg dikt selv. Jeg har alltid skrevet, men det er først de siste tre årene jeg har skrevet mye. De er ikke publisert ennå, men jeg skal være med i Signaler på Cappelen Damm nå i mai.

I den grad dette er et sportsdikt, så er det mitt første om sport.

Helene Imislund

– Kan man si noe overordnet om diktene dine? Handler de om sport, på generell basis?

– I den grad dette er et sportsdikt, så er det mitt første om sport. Ellers handler kanskje diktene om menneskeskjebner, på ulike måter. Jeg prøver å fortelle noe om mennesker, og så handler de litt om meg selv. I den grad diktene har noe til felles.

– Jeg rakk så vidt å google navnet ditt. Det så ut som du var med på å utgi en fanzine, for noen år siden?

– Det stemmer, fra 2008 til 2011 utga jeg en fanzine som het Mopp, sammen med to andre. Vi samlet mye forskjellig, stort sett fra upubliserte forfattere. Det var før jeg begynte å skrive noe særlig selv. Den eneste teksten jeg hadde med i Mopp handlet faktisk om sport. Dette var et nummer om ting man hadde funnet som man ikke visste hvor kom fra. Jeg hadde funnet en bok i Tyskland, hvor noen hadde skrevet alle fotballresultatene fra den tyske bundesligaen på 1970-tallet. Så jeg skrev om den boken.

– Det høres ut som en helt fantastisk bok!

– Ja. Jeg vet ikke hvor jeg har den nå. Alle klubbflaggene var tegnet inn. 

Jurist, ja visst. – Hvorfor fungerer sport som poetisk materiale?

– Det er så mye som står på spill. Du kan vinne utrolig mye, du kan tape utrolig mye. Det vil alltid være begge deler. Alle historiene og skjebnene rundt, det er så mye å ta av. Estetikken i sporten er spennende. I et svev, et hoppsvev, det er så mye der som er helt utenfor det hverdagslige, sier Imislund, som i sin egen hverdag jobber som jurist i Klima- og miljødepartementet.

– Har jussen påvirket din poetiske praksis?

Ja, på en måte. Både innen juss og poesi må man være veldig presis om du skal klare å fange kjernen. Hva det egentlig handler om. Så uttrykker man det på helt ulike måter, naturligvis. Men det er ingen ulempe å være jurist når man skriver lyrikk.

– I gamle dager var kunst en egen OL-gren. Bør dette gjeninnføres?

– Ja. Kanskje denne konkurransen er første steg?

 

VINNERDIKTET:

 

t/r Pyongyang – Pyeongchang

Hva ser jente nr. 23

i den nordkoreanske

heiatroppen

av OL

hun med den

røde jakken

den hvite luen og

den skarpeste klappingen

når det hun ser

er en dom

å ha sett

Hva vant og hva tapte de

nordkoreanske heiajentene

da de ble valgt ut

eller var alt

som kan mistes og oppnås

allerede tapt og vunnet

derfor kunne de

sendes til OL

derfor så

jente nr. 23

ingen ting

Bare én ting

kan hun si

tilbake i Pyongyang:

Der ute er

ingenting verdt

å fortelle om

her hos oss

 

Juryen har bestått av Jostein Wang (Olympistadion), Hilde Østby (Nasjonalbiblioteket), Sigrid Sørumgaard Botheim (forfatter og vinner av forrige diktkonkurranse) og Marius Lien (Morgenbladet). Et utvalg av de andre diktene vil bli publisert på olympiastadion.no og morgenbladet.no.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.