Annonse
00:00 - 23. februar 2018

Mennesketribunalet

Barkrakker er bra til mye, men ikke nødvendigvis til en menneskehetens dommedag over seg selv.

Ikon: Albert Camus' bøker river i leserens dødsangst. Selv om han ser avslappet ut med en sigarett. Foto: Loomis Dean / The LIFE Picture Collection / Getty Images
Annonse

Noe går tapt når vi rykker kontinental litteratur fra midten av det forrige århundret ut av sin samtid og sammenheng. Særlig hvis denne litteraturen diskuterer menneskelig skyld. Så mye skiller vår forståelse av et slikt begrep fra den samme i Paris eller Berlin eller Roma omkring 1950, selv om menneskenes evne til å overse de andres lidelse nok er temmelig konstant.

Albert Camus’ siste roman Fallet utkom i 1956, året før han mottok Nobelprisen og fire år før han omkom i en bilulykke sammen med sin forlegger, 46 år gammel. Med denne boken setter han personlig og kollektivt ansvar opp mot hverandre, og plasserer refleksjonen i et Europa han uten nevneverdig litterær subtilitet omtaler som «åstedet for en av historiens største forbrytelser».

En kneipe i helvete. Vi møter en forhenværende parisisk advokat ved navn Jean-Baptiste Clamence. Fornavnet ser vi at betyr «Johannes-Døperen», og i en av oversetter Tom Lotheringtons noter står det at Clamence kan forklares med «den som roper i ørkenen». Vår ørkenropende forteller fremstår nokså raskt som en Nietzsche-aktig sannsiger og dommer plassert midt i en chanson av Jacques Brel.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse