Annonse

Annonse

00:00 - 09. februar 2018

Feltrapport fra andedammen

Forlagsredaktør Dan Andersen gir ut bok med 200 grunner til at han sa opp jobben. Onsdag kveld leste han opp samtlige.

«Redaktør for norsk skjønnlitteratur» er en svært eksklusiv yrkeskategori. I landets etablerte forlagshus er det ikke mer enn drøye 30 personer med akkurat denne stillingstittelen. Drar man på litt, kan man si at denne lille gruppen bestemmer hvordan norsk litteratur ser ut: De velger hvilke manus som blir bøker, og har rett som det er (det har litteraturhistorien vist) langt mer enn noen rødpennmerknaders innvirkning på hva som til slutt står å lese i bøkene.

Utskiftningen blant landets skjønnlitterære redaktører er dessuten minimal. De som sikrer seg en slik stilling, blir gjerne karrieren ut. Av og til er det små rokeringer innad i gruppen: En redaktør forlater et forlag til fordel for et annet, gjerne akkompagnert av et intervju i en bransjepublikasjon der vedkommende takker for fantastiske år i det gamle forlaget, men nå var det på tide å søke nye utfordringer. Alt går stille og rolig for seg, alle vel forlikte, og hvert år utkommer de nye samme gamle bøkene.

Jeg slutta i jobben fordi Calendar Girl.

Dan Andersen

Inntil nå, tenkte Morgenbladets utsendte da han onsdag kveld denne uken troppet opp på puben Last Train i Oslo. Anledningen var at Dan Andersen, som de siste ti årene har vært redaktør for norsk skjønnlitteratur i Cappelen Damm og nå har gått til samme stilling i Tiden Norsk Forlag, lanserte sin selvpubliserte poesibok Brev til ledelsen, som skulle gi cirka 200 grunner til at han sa opp sin gamle jobb.

Var dette kvelden da alle ryktene om dårlig ledelse og skamløs markedstenkning i Cappelen Damm skulle synges ut i utvetydige strofer? Da vi skulle få et stridslystent forsvar for litteraturen blant alle bestselgerne?

Stive smil. Det begynte i hvert fall bra. Morgenbladets utsendte syntes han kunne se at smilene i delegasjonen fra Cappelen Damm som hadde vaglet seg opp rundt et bord i et hjørne, ble litt stivere da Andersen leste opp sin grunn nummer to:

– Jeg slutta i jobben fordi jeg var misfornøyd med omorganiseringen, hvor det viste seg at en redaksjonssjef som har jobbet i forlaget i 25 år kan settes til side uten å bli forklart hvorfor.

Og sin grunn nummer seks:

– Jeg slutta i jobben fordi det ikke har noe å si om forfatterskapet du har holdt liv i i 25 år, plutselig mottar Nobelprisen i litteratur. Du får fortsatt ingen begrunnelse for hverken omorganiseringen eller at du settes til side.

Og litt senere:

– Jeg slutta i jobben fordi Calendar Girl.

I anførselstegn. Men akk, Andersen er en mann med både selvinnsikt og selvironi. Han vet jo at Tiden, som er eid av Gyldendal-konsernet, ikke er ren katedral, bare dårligere på børs enn Cappelen Damm (Tidens forsøk på å pushe mykporno à la Calendar Girl het Maestra og floppet), og at hans opprør skjer i anførselstegn:

– Jeg slutta i jobben fordi «det er viktig å ta et tydelig standpunkt» og «vise hva man står for».

Om ikke annet hadde man håpet på en mindre kulturministeraktig besvergelse av det litterære språkets kraft og betydning enn:

– Jeg slutta i jobben fordi jeg elsker litteraturen.

Anders Heger. Når det er sagt, var det vel verdt å ta turen til Last Train denne kvelden bare for karakteristikken Andersen leverte av Cappelen Damms grand old man, Anders Heger, som satt sammen med forlagets delegasjon. Den fortjener flere lesere enn det lille opplaget av Brev til ledelsen kan gi den, så vi tar den i sin helhet:

– Jeg slutta i jobben fordi Anders Heger og jeg aldri ble «fortrolige». Av en eller annen grunn var jeg sikker på at jeg skulle bli en lignende type: festtaler og tynn jeg-bryr-meg-ikke-om-hva-andre-mener-om-meg-men-de-bryr-seg-veldig-om-hva-jeg-mener-om-dem-vestkantstemme. Og lønna selvfølgelig.

Lykke til med å lese en twittermelding fra Heger (i skrivende stund er det kommet 29 800 av dem) uten å høre den stemmen i hodet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Bøker