---
Skandinavisk sakprosakåring
Samarbeid mellom Norsk Litteraturfestival, Morgenbladet, Weekendavisen, Aftonbladet og Broen xyz.
Fredag 1. juni offentliggjøres juryens endelige valg: De ti beste sakprosaverkene utgitt på dansk, svensk eller norsk etter år 2000. Det er ikke lagt føringer på hvor mange fra hvert språkområde som skal ende på den endelige listen.
Nysgjerrig på langlisten? De tre nasjonale listene legges frem under en Morgenbladetsalong, i samarbeid med Norsk Faglitterær Forfatterforening, torsdag 22. mars.
---
Morgenbladet inviterer sammen med Norsk litteraturfestival på Lillehammer til kåring av Skandinavias fremste sakprosabøker i nyere tid. I samarbeid med Aftonbladet, Weekendavisen og Broen.xyz skal en panskandinavisk jury finne frem til de beste og viktigste sakprosabøkene publisert i Norge, Sverige og Danmark etter år 2000.
Offentliggjøringen av vinnerne vil finne sted under Norsk litteraturfestival på Lillehammer 1. juni, men juryarbeidet er allerede i gang, kan festivalsjef Marit Borkenhagen fortelle. Tre nasjonale juryer jobber nå frem lister på ti verk hver, som publiseres i mars. Alle disse 30 bøkenes forfattere vil bli invitert til Lillehammer. Og til slutt, under selve festivalen, kåres de ti aller beste.
– Hvorfor nå?
Det skjer så mye spennende i sakprosaen i Norge, det er rett og slett veldig mange gode bøker å få øye på. Samtidig som vi er klar over at det også har skjedd mye i skandinavisk sakprosa generelt, så vi hever blikket og ser over grensene til naboene, blant annet for å se på deres utvikling, om den er annerledes, slik at vi får mulighet til å se på tendenser i alle de ulike landene.
Og kåringen vil synes, både i Morgenbladet gjennom våren og under festivalen:
– Vi har satt av rikelig plass, både til arrangementer som presenterer disse forfatterne og til å få dem inn i paneler som diskuterer temaer som vil innbefatte både egen litteratur, tendenser og undersjangre. Selvsagt er 30 forfattere vilt mange å ha inne i ett program, men dette er noe vi har bestemt oss for å gjøre grundig, sier Borkenhagen.
[ Les Ane Farsethås´ kommentar: Sakprosaen fortjener en skikkelig kåring. ]
Skjev fordeling. Forfatter og professor Frederik Stjernfelt er medlem av den danske juryen (se boks). Han mener det er på høy tid å få oppmerksomhet rundt sakprosaen:
– Størstedelen av tiden er det jo skjønnlitteraturen som har det overveldende fokuset på seg, og de fleste priser går også helst til skjønnlitteratur. Men her er det en asymmetri, for faglitterære bøker blir både solgt og lest og anmeldt i stort omfang. Sakprosaen har en sentral rolle.
– Men ikke slik som skjønnlitteraturen?
– Saken er vel at det i offentligheten finnes en ganske stor allmenn dannelse og kyndighet når det gjelder å diskutere skjønnlitteraturens form, men når det gjelder sakprosaen, så er det umiddelbart emnet man interesser seg for, mer enn for formen. Svært ofte kommer sakprosaen med nye data, nye argumenter, nye innsikter, og da ender det med at man fokuserer på disse tingene, snarere enn på den form- og fremstillingsmessige kvaliteten.
---
JURYEN
Danske jurymedlemmer:
Frederik Stjernfelt. forfatter, kritiker og samfunnsdebattant.
Anne Knudsen. Antropolog. Tidligere sjefredaktør i Weekendavisen, nå kommentator samme sted.
Morten Møller. Historiker og forfatter, forsker ved Det Kongelige Bibliotek.
Svenske jurymedlemmer:
Åsa Linderborg. Forfatter, journalist og kulturredaktør i Aftonbladet.
Anna Jungstrand. Forsker ved Stockholms Universitet, institutt for kultur og estetikk. Doktorgrad i reportasjens litterære kvaliteter.
Ulrika Knutson. Forfatter, journalist og forsker, kritiker i Expressen.
Norske jurymedlemmer:
Trond Berg Eriksen. Idéhistoriker, sakprosaforfatter og kritiker.
Hilde Sandvik. Journalist, tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende, nå redaktør av Broen.
Arnhild Skre. Forfatter, historiker, journalist og kritiker.
---
I den svenske juryen sitter blant andre skribenten, kulturviteren og kommentatoren Ulrika Knutson. Hun påpeker at sakprosaen utgjør den største litterære gruppen vi har:
– Den omfatter jo forskning, journalistikk, skolebøker, fagbøker, livsstilslitteratur, biografi og memoarer og hundre andre sjangre. Til dels med høye kunstneriske ambisjoner.
– Er sakprosaen likevel litteraturens fattige fetter?
– Kanskje, men det er ikke entydig. Skjønnlitterære sjangre og forfattere synes å ha høyere status når det gjelder litterære priser og utmerkelser, og dette speiles i mediene. Men sakprosaen i sum har jo en større leserkrets. De seneste tiårene har for eksempel interessen for biografier og selvbiografisk prosa økt voldsomt.
I endring. Marit Borkenhagen ser en form i både vekst og forandring:
– Det er egentlig en tendens vi ser innen hele det litterære feltet, at sjangrene riktignok ikke oppløses, men likevel går klart mer over i hverandre, at sjangerblandingen blir mer utbredt, både i skjønnlitteraturen så vel som i sakprosaen. Vi ser i hvert fall i den norske litteraturen for tiden en større rikdom hva gjelder formuttrykk. Det aner meg at vi vil se noe av denne nye litterære sakprosaen i kåringen, men det blir nok også rom for solide, mer tradisjonelle sakprosaverk.
Den litterære sakprosaen er en gammel kjenning, påpeker Ulrika Knutson:
– Om man skraper i essaykunstens historie og begynner hos Cicero og Seneca, så kan vi mellomlande hos Augustin og den hellige Birgitta, og gjøre en moderne nystart hos Madame de Staël og dr. Johnson med flere. Senere igjen har vi fått Stefan Zweig og mestere som Witold Gombrowicz, Svetlana Aleksijevitsj og Jenny Diski. Og akkurat nå finnes det morsomt nok mange forfattere som eksperimenterer med feltet.
Mellomstilling. Også Stjernfelt vil gjerne påpeke bredden:
– Sakprosa kan være alt fra den hyperaktuelle debattboken til den akademiske faglitteraturen. Kategorien er interessant i seg selv! Også fordi den står i en mellomstilling mellom den offentlige debatt og den akademiske verden. Flere av de bøkene vi vurderer akkurat nå, er skrevet av akademikere, men henvendt til det allmenne publikum.
Dette skaper en spennende interaksjon, mener Stjernfelt, som også ser på den større konteksten:
– Hvis vi løfter dette litt opp, så blir også spørsmålet hvilken rolle en informert og saklig offentlighet spiller i demokratiet, og mye av grunnlaget for denne informerte offentligheten er jo at akademikerne, skribentene og journalistene skriver sakprosa på høyt nivå. Nok en grunn til å få satt lys på dette området.
Drømmen. Så var det dette med svensken, dansken og nordmannen, da. Ulrika Knutson mener det ligger interessante muligheter i det internasjonale aspektet:
– Mitt bilde av dette er at vi er for dårlige på nabolandenes litteratur overhodet. Og Sverige er dessverre verst i klassen med en innretting mot det anglosaksiske. Det var faktisk bedre for 150 år siden! Da kranglet Norden som bare søsken kan. Jeg vil gjerne ha tilbake litt av det. I dag snakker vi mer om enn til hverandre, er jeg redd. Mer eller mindre fordomsfullt. Her burde nok kulturredaksjoner i både presse og etermedier se litt på seg selv.
Det var faktisk bedre for 150 år siden! Da kranglet Norden som bare søsken kan.
— Ulrika Knutson
Stjernfelt påpeker at det er en gammel skandinavisk drøm at de tre offentlighetene opptrer i hvert fall noe mer som én samlet offentlighet.
– Og det ser jeg gjerne at det kommer bidrag til! For denne skandinaviske ideen har nok ligget litt nede i senere år. Jeg tror for eksempel ikke mange dansker leser norske og svenske bøker, selv om man i og for seg godt kunne ha gjort det: Det er ikke spesielt vanskelig å lese norsk og svensk.
Oversettelser. Marit Borkenhagen ser heller ikke språket som noe stort problem, men vil likevel gjerne ha flere oversettelser:
– Generelt vet vi at det selges svært lite bøker på svensk og dansk i Norge, så oversettelser har veldig mye å si for formidling og utbredelse, at noe faktisk blir oppdaget og lest. Så jeg ønsker meg egentlig begge deler: Jeg håper at en effekt av denne kåringen kan være at forfatterne blir bedre kjent og mer lest, både på originalspråket og i oversettelser landene imellom.