Annonse
10:47 - 08. januar 2018

Bare trær

Å lese Anna Fiske er som å vekkes fra kynismens bedagelige søvn.

Tegning: Anna Fiske
Annonse

En av gledene ved å lese Anna Fiske er å se en tegneserieskaper legge stein på stein til et kunstnerskap som synes dømt til å bli en del av den kulturelle grunnmuren for oppvoksende generasjoner, på samme måte som Anne-Cath. Vestly, Astrid Lindgren og Tove Janssons var det for min egen. Det er et kunstnerskap som er like beskjedent i sin fremtoning som det er voluminøst i sitt omfang, og som gjennomsyres av en empati og en respekt for den menneskelige erfaring som stikker så dypt at det å komme i kontakt med det, ofte oppleves som å våkne fra kynismens bedagelige søvn.

Fiskes tegninger og fortellinger er besnærende enkle, og uttrykket er i all hovedsak det samme enten hun henvender seg til barn (som i Palle Puddel-tegneseriene), voksne (som i Gruppa) eller begge deler (som i den fortreffelige Vaskedamen): Streken bukter seg uregjerlig, men presist rundt flate fargefelter – var det ikke for at Fiskes arbeid er uplettet av ironi og selvbevissthet, kunne man kalt den naivistisk – og figurene sier det de mener og føler uten omskrivninger eller metaforer.

Upasteurisert. Trær jeg har møtt er en selvbiografisk billedbok for voksne, hvor Fiske forteller historien – eller kanskje rettere sagt én historie – om sitt liv med utgangspunkt i sin sterke emosjonelle tilknytning til trær. Denne gangen møter vi forfatteren i upasteurisert utgave: De viltvoksende pennestrøkene er dekorert med ugjennomtrengelige blekkflekker og utflytende vannfarger, og språket strekker seg inn i blyge erotiske metaforer.

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Bøker