Annonse

Annonse

10:47 - 08. januar 2018

Bare trær

Å lese Anna Fiske er som å vekkes fra kynismens bedagelige søvn.

Tegning: Anna Fiske

En av gledene ved å lese Anna Fiske er å se en tegneserieskaper legge stein på stein til et kunstnerskap som synes dømt til å bli en del av den kulturelle grunnmuren for oppvoksende generasjoner, på samme måte som Anne-Cath. Vestly, Astrid Lindgren og Tove Janssons var det for min egen. Det er et kunstnerskap som er like beskjedent i sin fremtoning som det er voluminøst i sitt omfang, og som gjennomsyres av en empati og en respekt for den menneskelige erfaring som stikker så dypt at det å komme i kontakt med det, ofte oppleves som å våkne fra kynismens bedagelige søvn.

Fiskes tegninger og fortellinger er besnærende enkle, og uttrykket er i all hovedsak det samme enten hun henvender seg til barn (som i Palle Puddel-tegneseriene), voksne (som i Gruppa) eller begge deler (som i den fortreffelige Vaskedamen): Streken bukter seg uregjerlig, men presist rundt flate fargefelter – var det ikke for at Fiskes arbeid er uplettet av ironi og selvbevissthet, kunne man kalt den naivistisk – og figurene sier det de mener og føler uten omskrivninger eller metaforer.

Upasteurisert. Trær jeg har møtt er en selvbiografisk billedbok for voksne, hvor Fiske forteller historien – eller kanskje rettere sagt én historie – om sitt liv med utgangspunkt i sin sterke emosjonelle tilknytning til trær. Denne gangen møter vi forfatteren i upasteurisert utgave: De viltvoksende pennestrøkene er dekorert med ugjennomtrengelige blekkflekker og utflytende vannfarger, og språket strekker seg inn i blyge erotiske metaforer.

Annonse