Annonse
00:00 - 22. desember 2017

Lasse Midttun om foreningen Norske Forfattere

Forfatterforeningen bør vurdere opptakskriteriene sine, skriver Lasse Midttun.

Annonse

Den Norske Forfatterforening har vært gjennom et turbulent år. Den respekterte barne- og ungdomsbokforfatteren Arne Svingen har luftet at en moderne forfatterforening burde kvitte seg med strenge opptakskriterier og sjangergrenser - og den forsmådde opptakssøker Jan Ove Ekeberg har gått i bresjen for stiftelsen av en ny alternativ forfatterforening, Norske forfattere, som vil ta opp forfattere etter mer inkluderende kriterier enn den tradisjonelle foreningen.

Flere kuttforslag i kulturbudsjett har vært oppe, samtidig som kulturministeren har gjort det klart at fagstyringen av pengestrømmen i kulturlivet skal begrenses. På toppen av det hele er Efta igjen på banen med sin evinnelige kampanje mot det norske fastprissystemet for bøker. Julebrevet fra Forfatterforeningens leder, Heidi Marie Kriznik, må ha vært fyldig i år.

Forfatterforeningen er altså på nippet til å få en konkurrent, noe den også hadde mellom 1952 og 1966 – men forskjellene på da og nå er betydelige. I 1952 hadde Norsk Språknemnd, senere Språkrådet, som mandat å arbeide for innføringen av samnorsk, et arbeid som Stortinget hadde påbegynt i og med rettskrivningsnormalen av 1938, men som ble avbrutt og nærmest ødelagt av krigen, må man si, siden Nasjonal Samling benyttet samnorsk og Adolf Hitlers Min kamp kom på samnorsk.

Så da Forfatterforeningen aksepterte å bidra til dette arbeidet i Språknemnda, sa Sigurd Hoel, André Bjerke, Gunnar Reiss-Andersen og en rekke andre takk for seg. Det hjalp heller ikke at nemnda skulle gi språkråd på vitenskapelig grunnlag og slik fremme samnorsken – Josef Stalin levde ennå, mesteren i på forhånd å bestemme hva vitenskapen skulle komme frem til.

I 1966 samlet foreningene seg igjen, og ironisk nok inntraff den beste nyheten noensinne for forfattere mens de var splittet: Innkjøpsordningen ble vedtatt i 1964, sammen med dannelsen av Norsk Kulturråd. Det skulle i og for seg antyde at det er helt andre ting enn hvorvidt forfatterne står samlet som avgjør deres vilkår – for eksempel tidsånden rundt kultur.

For det som uroet norske politikere og offentligheten var ikke totalomsetningen av trykksverte, men kvaliteten: At laverestående smuss utkonkurrerte høyverdige norske kulturuttrykk.

Nordmenn vokste opp med Hardy-guttene, Frøken Detektiv og Bobsey-barna. Felles for dem var at de angitte forfatterne deres ikke engang fantes. De var pseudonymer innen en og samme kjøttkvern: Stratemeyer-syndikatets bokfabrikk.

Det fortsatte utover 1970-tallet. Fra Kjell Hallbing via Margit Sandemo til Frid Ingulstad formerte underholdningspaperbackene seg nærmest ved knoppskyting. Hadde ikke den seriøse litteraturen kunnet støtte seg til innkjøpsordningen, er det ikke godt å vite hvordan det hadde gått med den.

Så selvsagt måtte forfatterne holde seg med et kvalitetsbegrep: Det var hele grunnlaget for støtten deres.

I dag er ikke kvalitetsbegrepet så selvfølgelig eller entydig som for femti år siden. Få stiller spørsmål ved seriøsiteten i Harry Potter. Kinas scifi-stjerne Liu Cixin og USAs Thomas Ligotti omtales på linje med hvem som helst. Det begynner å samle seg argumenter for å se på forfattere innen flere sjangre som seriøse. Samtidig har forfatterne allerede løst opp i sine inntakskrav ved bare å avkreve nye medlemmer ett verk av høy litterær verdi. Utviklingen går sin gang.

Og dermed står vi igjen med politikken.

Til syvende og sist er spørsmålet: Står forfatterne sterkest som et kvalitets- og selvbevisst laug eller som en større og altomfattende pressgruppe? Svaret kan de bare gi selv. Men den liberalistiske ideen om at kunst ikke skal behandles annerledes enn en hvilken som helst vare, kombinert med den kulturpolitiske ledelsens mistro til kunstneres integritet og anstendighet, er nok en såpass stor trussel at Arne Svingens forslag i det minste bør behandles uten negative ryggmargsreflekser.

Annonse