Annonse
12:46 - 22. desember 2017

Goethe med rødblyant

VINDUET: Siegfried Unseld personifiserte forlaget Suhrkamp i 43 år. Nå utkommer hans monumentale forlagsselfie i opptil 30 bind.

Siegfried og sønn: Forlegger Siegfried Unseld med sønnen Joachim i 1968. Etter seniors død i 2002 var Suhrkamp preget av konflikt, blant annet fordi Siegfried overlot stafettpinnen til sin seneste kone, heller enn sønnen Joachim. Foto: Ullstein Bild / Getty Images ullstein bild/ullstein bild via Getty Images
Annonse

Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, har helt siden 1947 vært ett av de viktigste tidsskriftene i Norge. Nåværende redaktør, Preben Jordal, har som ambisjon å gjøre Vinduet så mangfoldig, velskrevet, innfølende, velorientert, grundig og kritisk som mulig. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

12. mai 1970 i Paris. Det er en kald tirsdag morgen, det regner tungt, og klokken er 08.45. Paul Celan skal begraves på kirkegården Cimetière parisien de Thiais. En av de få tilstedeværende, Celans forlegger Siegfried Unseld, noterer i sin dagbok: «Det var en dikterbegravelse slik de bare utspiller seg i de aller dårligste filmene: den korteste og mest hjerteløse begravelse». [1] I striregnet følger en liten konvoi av biler likvognen helt frem til graven. Før gravfølget har rukket å komme seg ut av bilene, er kisten i jorden. «Man gikk forbi graven, tok avskjed; alt var over på et par minutter.» [2] Også Unseld må haste videre. En drosje venter på ham og frakter ham rett til flyplassen. Klokken 14.00 samme dag banker han på døren hos Helene Weigel i Øst-Berlin. Bertolt Brechts enke som nå leder Berliner Ensemble, fyller 70 år, og Suhrkamp-sjefen tropper opp på festen i Chausseestraße med en fersk hyllestantologi under armen. Samme kveld får han budskapet om at Nelly Sachs, forlagets nobelprisvinner, p.t. bosatt i Sverige, er død.

Unselds dagbøker er egentlig firmaets dagbøker, en uvanlig blanding av selvbiografisk råmateriale og forlagshistorie på mikronivå.

Ikke alle dager i en stjerneforleggers liv var like begivenhetsrike, men det er tempo og litteraturhistorisk schwung over stort sett alle Unselds daglige gjøremål som sjef for forlaget Suhrkamp. Alt dette kan man lese om i bokserien Siegfried Unseld Chronik som forlaget begynte å gi ut i 2010. Så langt har det kommet to tykke bind, begge på mer enn 400 sider: 1970 (2010) og 1971 (2014). Unseld døde i 2002. Fortsetter publiseringstakten slik den er blitt slått an – en bok hvert fjerde år – vil utgivelsen av disse dagbøkene ta rundt 120 år.

Men Unselds dagbøker er egentlig firmaets dagbøker, en uvanlig blanding av selvbiografisk råmateriale og forlagshistorie på mikronivå. De består av brev, reiseberetninger, samtalereferater, kopier av pressestoff og grunnlagsdokumenter av enhver art, og – ikke minst – utgiverens forbilledlig grundige kommentarapparat som binder sammen stoffet for dagens lesere. Sjangermessig er dette en nyskapelse som understreker at forlagets drift og Siegfried Unselds liv var vevd sammen i et skjebnefellesskap som varte en mannsalder.

I den tyske forlagsverdenen er Siegfried Unseld en legendarisk skikkelse. I perioden fra 1959 til sin død i 2002 bygget han opp Suhrkamp til et forlag med verdensrenommé. Forlaget til Adorno, Bachmann, Benjamin, Bernhard, Brecht, Habermas, Handke og Hesse – for bare å nevne noen av de første i alfabetet – var en institusjon som i høy grad preget bildet av tysk etterkrigskultur. I 1973 satte George Steiner ord på fenomenet, da han i Times Literary Supplement skrev om «The Suhrkamp Culture», et uttrykk som senere er blitt en fast ingrediens i tysk kulturhistorieskriving.

Strømmen av bøker om denne gullalderen i tysk åndsliv synes ingen ende å ta, nå sist med Jörg Magenaus Princeton 66, om den tyskspråklige forfattersammenslutningen Gruppe 47s myteomspunne siste samling i USA. [3] Det er på denne turen en 24-årig Peter Handke opptrer for første gang og herostratisk anklager samtlige av sine kolleger for «Beschreibungsimpotenz» (beskrivelsesimpotens). I Tyskland kan man ikke snakke om 1968 uten å nevne Suhrkamp. Avisenes kulturredaksjoner har allerede tyvstartet 50-årsfeiringen. Det skyldes at mordet på studenten Benno Ohnesorg i Berlin 2. juni 1967 regnes som startskuddet for det tyske ungdomsopprørets mer radikale fase.

Det er neppe heller helt tilfeldig at det nettopp er høsten 1967 Siegfried Unseld begynner å nedtegne sine personlige forlagsberetninger. Det skjer i forbindelse med bokmessa i Frankfurt, som det året brått er blitt en arena full av politisk sprengstoff. Et hundretalls studenter demonstrerte i 1967 rundt standen til forlaget Rowohlt, som var eid av Axel Springer, mannen bak den studenthetsende avisa Bild-Zeitung. Ved litteraturpaviljongene til diktatur- og apartheidstater som Spania, Hellas og Sør-Afrika ble det også demonstrert, og til slutt måtte politiet gripe inn på messeområdet. Samme år var statsforlaget til DDR messeaktuell med en regelrett brannfakkel: Braunbuch: Kriegs- und Naziverbrecher in der Bundesrepublik, som blant annet anklaget Forbundsrepublikkens president, Heinrich Lübke, for å være medskyldig i flere KZ-fangers død. I løpet av messa ble denne brunboken beslaglagt av en lokal dommer.

Unselds messeberetning er spennende lesning. Som representant for messas styre og samtidig sjef for Brecht og Adornos forlag, angripes han fra både venstre og høyre. Året etter skulle tilstandene imidlertid bli enda et hakk villere, da det kom til fysiske sammenstøt mellom politi og studenter, som gjorde at bokmessa måtte stenges i kortere perioder. Unseld var forfatteren bak en resolusjon mot politiets inngripen på messeområdet – mer enn femti tyske og utenlandske forlag skrev under.

Fysiske sammenstøt mellom politi og studenter gjorde at bokmessa måtte stenges i kortere perioder.

Siegfried Unseld Chronik1970 starter altså ikke i 1970, men innledes med disse rapportene fra bokmessene i 1967 og 1968. Politiseringen de vitner om, danner opptakten til en av de mest omtalte interne konfliktene i Suhrkamps historie, nemlig den forunderlige og symboltunge redaktøroppstanden som finner sted i årene 1968–1969. Boken vier 75 sider til å dokumentere alle aspekter av denne mytiske konflikten, og det er ikke én side for mye:

Inspirert av tidens strømninger ble Unseld september 1968 møtt med et krav om å innføre redaktørdemokrati i Suhrkamp. Forlagets ni litterære redaktører hadde utformet en såkalt redaktørforfatning, som så for seg at forlagets fremtidige beslutninger skulle treffes med enkelt flertall i ukentlige «redaktørforsamlinger», der de ni redaktørene skulle ha én stemme hver, og forlagets eier, Siegfried Unseld, likeledes bare én stemme. Forfatterne var underlig nok ikke tiltenkt noen særskilt innflytelse.

Det er dypt fascinerende å lese Unselds nøkterne og sjenerøse reaksjon på denne skrivebordsrevolusjonen. Mens forlagets forfattere, fra Habermas til Adorno, Max Frisch og Uwe Johnson, stiller seg totalt avvisende, utviser Unseld et elskverdig storsinn. Blant annet tilbyr han redaktørene et lån på 600 000 DM (11,5 mill. kr) som startkapital til et eget sosialistisk forlag, noe flere av forfatterne finner uhørt raust. Adorno viser til Karl Marx’ Kapitalen, der forfattere og forleggere i det minste har status som henholdsvis leverandører og produktivkrefter, mens redaktører bare er «tredje personer». Unseld skriver: «Da jeg spurte Adorno, hva det betød, svarte han meg at ’tredje personer’ hos Marx er parasitter, som for eksempel halliker og horer.» [4]

Unseld hadde sannsynligvis ikke glemt at han selv som redaktør bare ti år tidligere ble medeier av forlaget ved hjelp av et rundhåndet lån fra Peter Suhrkamp. Et rørende høydepunkt midt oppe i denne striden er det svært personlige brevet Unseld skriver til en av redaktørene, Karl Markus Michel, som han omtaler som «den viktigste og mest produktive medarbeider i forlaget». [5] Det er litt som å lese Schiller og Goethes brevveksling overført til arbeidslivet i det 20. århundre: «Vær så snill å bli her i forlaget, kjære Hr. Michel, jeg sier det nok en gang, det ville gjøre meg lykkelig. Med Dem er min kraft den dobbelte, og Deres, tror jeg, den dobbelte med meg.» [6] Redaktøroppstanden løp etter hvert ut i sanden. Ingen av rebellene ønsket seg Unselds økonomiske ansvar; det var hans makt de ville ha.

Forlaget skulle fra starten stå på to ben: litteratur og teori.

Året 1970 starter med at en ikke mindre berømt konflikt mellom Siegfried Unseld og Hans Magnus Enzensberger eskalerer. Suhrkamps litterære tidsskrift Kursbuch ble grunnlagt i 1965. Samme år flytter Enzensberger, tidsskriftets utgiver og hovedredaktør, fra Tjøme (i Vestfold) til Berlin. I Kursbuch proklamerer han en «politisk alfabetisering av Tyskland», og på rekordtid blir tidsskriftet et av de viktigste talerørene for landets såkalte utenomparlamentariske opposisjon. I Unselds øyne hadde Kursbuch imidlertid blitt en belastning for moderforlaget – dels på grunn av en stadig mer radikal politisering av innholdet (begrepet «revolusjon» deklineres i hvert nummer), dels fordi tidsskriftet i økende grad var uttalt skeptisk til litteraturens samfunnsmessige funksjon. November 1968 var Kursbuch 15 viet et beryktet temanummer om «Litteraturens død», der særlig den borgerlige, «skjønne» litteraturen føres til graven. Tidsskriftets holdning til avantgardisten Peter Handke var generelt så avvisende at forlaget våren 1970 så seg nødsaget til å rykke inn en humoristisk to siders annonse med «nøytral» informasjon som salgstall og kritikersitater under overskriften «Suhrkamp reklamerer for Peter Handke» – og det i forlagets eget tidsskrift! Det var på dette tidspunktet, da kritikken nådde Suhrkamps egne store navn, særlig Max Frisch og Peter Handke, at Unseld fikk nok og forærte hele tidsskriftet til kretsen rundt Enzensberger. Det er format over en slik beslutning. Kursbuch var i disse årene en svært god butikk med opplag på over 40 000, og på 70-tallet skulle de mest populære heftene nå salgstall på rundt 100 000.

Den vennskapelige sakligheten midt oppe i disse stridighetene gjør inntrykk. Enzensberger forblir selvsagt en Suhrkamp-forfatter («Siegfried, du var veldig fair, det vil jeg aldri glemme»), og fra USA rapporterer han til Unseld at den politiske boken egentlig er på retur, at det i stedet er religion, økologi og psykologi som er i vinden. Mens Suhrkamp på hjemmebane hadde stor suksess med dristige paperbackutgaver av Bertolt Brechts samlede verker i 20 bind til bare 96 DM, var det spirituelle verker som Siddhartha og Steppeulven av Hermann Hesse som ga de amerikanske ungdomsopprørene luft under vingene. Hesse opplevde en voldsom renessanse i disse årene, han ble hippienes helgen, og som største europeiske forfatter på det amerikanske markedet solgte han i milliontall.

Noen har regnet ut at 17 000 forfattere, oversettere, redaktører og bokillustratører har publisert på Suhrkamp i løpet av Unselds regjeringstid.

«Uten Hermann Hesse ville forlaget Suhrkamp ikke ha eksistert», sa Unseld i 1996. [7] Det var det flere grunner til. Nobelprisvinneren fra 1946 er oversatt til 60 språk, og på verdensplan regner man med et opplag på rundt 120 millioner (tall fra 2005). I likhet med Brecht har Hesse derfor i alle årene vært en økonomisk hjørnesten for Suhrkamp, men for forleggerne Peter Suhrkamp og Siegfried Unseld hadde Hermann Hesse også personlig spilt en viktig rolle. Rett etter krigen var det nemlig Hesse som koblet Peter Suhrkamp med de nødvendige sveitsiske investorer og dermed hjalp ham i gang med forlaget. Unselds eget forhold til Hesse var av eksistensiell karakter. I Siddharthas livsfilosofi om «ikke å følge andre enn seg selv» fant Unseld som ung hjemvendt soldat en åndelig motvekt til militæret og nazistenes hjernevask. Inspirert av Hesse gikk han først i lære som bokhandler, senere studerte han germanistikk, filosofi og kinesisk på universitetet i Tübingen. Der i byen hadde Hesse selv stått i bokhandlerlære i årene 1895–1898 og samtidig debutert med diktsamlingen Romantische Lieder, som det ble solgt 54 eksemplarer av de to første årene. Et halvt århundre senere var mye snudd på hodet: Hermann Hesse hadde vunnet Nobelprisen, og i 1951 forsvarte den bokhandlerutlærte Unseld en doktoravhandling om Hesses forståelse av forfattergjerningen. Å skrive avhandlinger om levende forfattere var på dette tidspunktet svært uvanlig. Unseld hadde på forhånd skrevet et to siders brev til den «høystærede herr Hesse» og bedt om tillatelse til å forske på ham. Etter disputasen hjalp noen godord fra Hesse den nybakte doktoren videre i karrieren. Unseld ble året etter ansatt som redaktør i Hesses forlag Suhrkamp, der han jobbet i 50 år.

I disse «Panama Papers»-tider er det morsomt å lese om suksessrike forfatteres penible skattesaker.

Fra Peter Suhrkamp hadde den nyansatte Unseld fått følgende huskeregel med på veien: «Enhver forfatter, uansett hvor ung han måtte være, står som skapende personlighet tårnhøyt over de forlagsfolk som bistår hans arbeid.» [8] Trofasthet mot denne maksimen var neppe uvesentlig for Unselds forlagssuksess. Den spesielle relasjonen mellom forfatter og forlegger får ikke stor plass i litteraturhistoriebøkene. Men om dette til tider prekære tillitsforholdet skrev Siegfried Unseld tykke bøker. Først Der Autor und sein Verleger (1978), en blanding av personlig manifest og historiske case-studier (Hesse, Brecht, Rilke og Robert Walser). Senere kom en 800 siders avhandling om Goethe und seine Verleger (1991), et opus summum, der Unselds livslange praktiske erfaring som forlegger finner anvendelse på Goethe-forskningen.

Det handler om kunsten å omgås med forfattere. Finnes det en hemmelig suksessoppskrift er den kanskje fortettet i det ofte siterte Suhrkamp-mottoet: «Vi selger ikke bøker, vi gir ut forfattere.» Unselds tiltro til forfatteren synes i hvert fall prinsipielt å ha vært grenseløs:

Da forfatterne vet at forleggeren ikke skiller mellom arbeid og fritid, må han til enhver tid stå til rådighet i personlige forhold; han er en slags litterær jordmor, analytiker, forretningsmann og mesen. Jo tettere kontakten mellom forlegger og forfattere er, desto mer påvirker forfatterne forlaget. De kan være forlagets antenner, de kan sende og motta, de sender deres eget og fanger ofte opp litterære nyheter og tegn på kommende strømninger. [9]

*

Under lesningen av Chronik 1970 og Chronik 1971 slår det meg hvor ofte Unseld nettopp tar betrodde forfattere med på råd når det gjelder forlagets videre utvikling. I løpet av 60-årene utkrystalliserte det seg en indre krets bestående av folk som Max Frisch, Uwe Johnson, Martin Walser og Hans Magnus Enzensberger. Ofte fungerte de som manusredaktører for forlagets forfattere og for hverandre, eller de satt ved bordet når viktige beslutninger skulle treffes, som for eksempel oppstarten av Suhrkamps første paperback-serie, den legendariske «edition suhrkamp» som siden starten i 1963 har rundet ufattelige 3337 bind. [10] Unseld hadde stor sans for serier, som han anså som forlagets mulighet for å skape og betjene deloffentligheter: «Slike serier kan få virkninger ved å bli tatt opp av bestemte grupper. En serie kan følge tidsånden eller utløse den.» [11]

Chronik-bindene kommer til å bli uunnværlige når forskere i fremtiden skal skrive om nyere tysk litteraturhistorie.

Som et av de første bindene i «edition suhrkamp»-serien solgte Ludwig Wittgensteins Tractatus logico-philosophicus overraskende godt, og Unseld fornemmer i 1963 at tiden er moden for et mer teoretisk anlagt program. I nært samarbeid med Jürgen Habermas, som har vært helt avgjørende for forlagets vitenskapelige profil, starter Suhrkamp en satsing på teoretiske utgivelser som de kommende tiårene skulle bli toneangivende i både inn- og utland. Suhrkamp var ikke blott Frankfurtskolens husforlag, med komplette verksutgaver av Theodor W. Adorno, Walter Benjamin, Ernst Bloch og Siegfried Kracauer, stort sett alle andre viktige tyske samtidstenkere kom også ut her, for eksempel Ludwig Wittgenstein, Hans Blumenberg, Niklas Luhmann, Ulrich Beck og Peter Sloterdijk. [12]

Forlaget skulle fra starten stå på to ben: litteratur og teori. Og Suhrkamp hadde hatt suksess med kreativt å kombinere ressursene – for eksempel ved at de selv skapte den kanoniske sekundærlitteraturen om deres forfattere. Til Brechts mest kjente stykker, som Mor Courage og barna hennes og Galileis liv, hadde man på 60-tallet utviklet såkalte Materialien, bind med bakgrunnsmateriale og interpretasjoner. Slike bøker kan, som Unseld bemerker i Chronik, være et effektivt grep for å holde forlagets forfattere inne i debatten. I 1970 begynner man å lage lignende standardverk om Suhrkamps mest kjente samtidsforfattere. [13]

Noen har regnet ut at 17 000 forfattere, oversettere, redaktører og bokillustratører har publisert på Suhrkamp i løpet av Unselds regjeringstid. Ordet nettverk blir liksom litt tamt når det gjelder ham. I forlagets arkiv etterlot Unseld seg 9000 personlige reiseberetninger. Slike tall imponerer. Men når man leser Siegfried Unseld Chronik er det ikke bare kvantiteten som gjør inntrykk. Dagbøkene vibrerer av arbeidsglede og omsorg for selv de minste detaljer, og fremfor alt inneholder de en rekke kjærlige miniportretter av enkeltpersoner fra høyt og lavt i bokbransjen. Møtene med en 78-årig Djuna Barnes i en mausoleumslignende ettromsleilighet i New York er gripende. Barnes har ikke vært utenfor en dør på 30 år, hun fører en kummerlig tilværelse («I live here like a rat in a hell») uten annen inntekt enn den hun skaffer ved å selge ut av sitt kulturhistoriske bibliotek: førsteutgaver av Joyce og Pound, eller personlige brev fra T.S. Eliot, André Gide og Gertrude Stein. Unseld setter store deler av forlagsapparatet i bevegelse for Barnes, han skaffer vaskehjelp, skriver artikkel om henne i Frankfurter Allgemeine Zeitung og får The New York Times gjort oppmerksom på denne glemte pioneren innen lesbisk modernisme. [14]

Han lignet faktisk ikke så rent lite på Johnny Weissmuller, den opprinnelige Tarzan.

I Chronik-bindene er det selvsagt heller ingen mangel på kulørt stoff fra litteraturhistoriens bakgater. I disse «Panama Papers»-tider er det morsomt å lese om suksessrike forfatteres penible skattesaker. September 1970 kan en vantro Unseld konstatere at «Peter Handkes skatteproblem er akutt». Forfatteren har i hele sitt liv kun betalt skatt én gang, og da var det snakk om 500 DM. «Og det med hans inntekt!», formelig stønner Siegfried Unseld. [15] At Peter Weiss samme år får hjelp av Unseld til å unngå den svenske progressive skatten på 75 prosent, er ikke uten en viss ironi. Også erklærte sosialister med millioninntekter kan ønske å nyte godt av muligheten for aksjeinvesteringer i skattelyet Sveits. I samtalen med Weiss omtales aksjer eufemistisk som de «arbeidsfrie inntektene» det kapitalistiske markedet tilbyr. [16]

Forfatteren Martin Walser flørter i disse årene med det tyske kommunistiske parti (DKP), politisk så vel som litterært. For å prøve ut forlagets reaksjon sender han under pseudonymet Carl O. Abrell et helt nytt manuskript til Suhrkamp. Romanen blir refusert (Chronik 1971 trykker en kopi av det kostelige avslagsbrevet), og etterfølgende må Unseld selvsagt rydde opp. Samme tekst kommer året etter ut under Martin Walsers navn på Suhrkamp som Die Gallistl’sche Krankheit, og regnes i dag som en klassisk generasjonsroman om dyptfølt behov for sosialistisk engasjement, ikke ulik Dag Solstads Arild Asnes, 1970.

I 1971 er det ellers Ingeborg Bachmanns publikumssuksess med romanen Malina som fyller sidene. [17] Bachmann var allerede på 50-tallet en feiret lyriker. Hun var sentral i Gruppe 47, hadde sågar vært på forsiden av Der Spiegel, og Unseld skrev en positiv anmeldelse av hennes diktsamling Anrufung des großen Bären i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1956. Bachmann var tilknyttet forlaget Piper, men hadde stort sett ikke publisert noe de siste ti årene. Med Malina får hun på Suhrkamp sitt store gjennombrudd hos et bredere publikum. Chronik 1970 og 1971 dokumenterer Unselds sterke personlige engasjement i Bachmanns skriveprosess, helt ned på setningsnivå. Det er for eksempel ham som skriver romanens vaskeseddel. Uwe Johnsen og særlig Martin Walser hadde etter Bachmanns ønske vært tilsvarende involvert i tilblivelsen av denne sterkt selvbiografiske romanen. Bakgrunnsstoffet om Malina viser med stor tydelighet at Chronik-bindene kommer til å bli uunnværlige når forskere i fremtiden skal skrive om nyere tysk litteraturhistorie. [18]

Suksesshistoriene tar ofte mest plass, men en forleggers storhet viser seg kanskje best i reaksjonen på den uteblitte suksessen. Derfor kan det være greit å minne om Wolfgang Koeppen. Etter 50-tallets markante modernistiske romantrilogi om det politiske livet i Bonn, Tauben im Gras, Das Treibhaus og Der Tod in Rom gikk Koeppen over til forlaget Suhrkamp. [19] Unseld håpet i årevis på en tysk Ulysses fra Koeppens hånd, men det kom aldri flere romaner. Han tilbragte 36 år under Unselds vinger og brukte sannsynligvis all sin skaperkraft på å skrive kreative unnskyldende brev til sin venn og mesen. En skrivesperre som varer i 42 år, er antagelig en av litteraturhistoriens lengste, og, fordi det var på Suhrkamp, etter hvert også en av de mest belyste. 1970–1971-dagbøkene til Unseld gir blant annet et dystert innsyn i hvordan Koeppens alkoholiserte kone ikke akkurat bidro til å skaffe mannen arbeidsro.

En coffeetable-bok om en forlagsmann!

Etter å ha lest Chronik 1970 og 1971 får jeg lyst til å lese mer. Bind 3 om året 1972 må forventes å komme innen et par år. I mellomtiden kan man ty til en annen av forlagets spesielle publikasjoner om Unseld. Da han i 2014 ville ha fylt 90 år utkom Siegfried Unseld. Sein Leben in Bildern und Texten, et 335 siders praktverk med 484 illustrasjoner. [20] Har man sett noe lignende før? En coffeetable-bok om en forlagsmann! Her er det ikke kun kjente Suhrkamp-høydepunkter som illustreres og kommenteres, også Unselds aller yngste år fyller en del. Han var tysk soldat under andre verdenskrig og tjenestegjorde som telegrafist i marinen på østfronten. I likhet med kunstneren Joseph Beuys (1921–1986) hadde Unseld en spektakulær krigsopplevelse fra Krim-halvøya med hjem i bagasjen. På flukt fra de fremrykkende russiske styrker som mai 1944 erobrer tilbake Sevastopol, Krims største by, la desperate tyske soldater på svøm ut i Svartehavet. 30 000 tyskere mistet livet i forsøket på å nå redningsskipene i bukten utenfor Sevastopol. En av dem som overlevde den timelange svømmeturen, var Siegfried Unseld. Resten av livet forble svømming hans foretrukne treningsform. Sein Leben in Bildern und Texten viser blant annet flere fargebilder av forleggeren i badebukser. Av statur var han også imponerende, han lignet faktisk ikke så rent lite på Johnny Weissmuller, den opprinnelige Tarzan. Coffeetable-boken nærmer seg hagiografiske høyder når den inkluderer detaljerte beretninger om den 70-årige Unselds årlige kur- og fasteopphold, der han gjerne går ned 17 kilo på 30 dager. Som bevis på sin utrolige fysikk i høy alder, forteller Unseld om en timelang svømmetur på tvers av Bodensjøen, der han følger en gruppe unge triatlonsvømmere og bruker bare ti minutter mer enn dem.

Unseld omga seg ikke bare med forfattere, han var også selv et usedvanlig skrivende menneske.

Konfliktene i Suhrkamp etter Unselds død skal jeg ikke komme inngående inn på her. Derfor bare kort: Da Siegfried Unseld i 1990 giftet seg med den 23 år yngre Ulla Unseld-Berkéwicz og etter hvert overlot forleggerstafettpinnen til henne, og ikke til sønnen Joachim Unseld, ga det anledning til mange spekulasjoner og frustrasjoner. Enkelte forfattere som Martin Walser, Adolf Muschg og Daniel Kehlmann forlot forlaget. Da Habermas og Enzensberger i 2003 høylytt trakk seg fra et nystiftet styre som de ikke mente hadde noen reell innflytelse, ble også det lagt merke til. I disse årene hadde Unselds unge enke et høyt forbruk av ledere, og i 2007 mistet den sveitsiske mesenen Andreas Reinhart tålmodigheten og solgte sin eierandel til investoren Hans Barlach. Det samme gjorde den forsmådde sønnen Joachim Unseld. Det ble starten på et åpent selskapsraid, ledsaget av en serie rettssaker som fikk mye medieomtale. Plutselig var «alle» forfattere på Unseld-Berkéwicz’ side. Peter Handke gikk – kanskje ikke uventet – lengst og omtalte i Die Zeit Hans Barlach som «avgrunnsdyp ond». 

Da Suhrkamp i 2015 ble omgjort til aksjeselskap var det Unseld-Berkéwicz som gikk seirende ut av maktkampen. Hans Barlach døde for øvrig samme år. Konfliktenes omfang og temperatur antydes kanskje også av det faktum at de har inspirert ikke mindre enn to nøkkelromaner: Jens Walther (pseudonym): Abstieg vom Zauberberg (Eichborn, 1997) og Norbert Gstrein: Die ganze Wahrheit (Hanser, 2010).

Unseld-Berkéwicz har vært en kontroversiell leder. Blant annet vakte det oppsikt da forlaget i 2010 symboltungt valgte å forlate bokmessebyen Frankfurt til fordel for Berlin. I forbindelse med flyttingen kvittet forlaget seg i bokstavelig forstand med Unseld-æraens ballast og solgte like godt hele arkivet til «Deutsches Literaturarchiv Marbach». Det sies at litteraturarkivet i Marbach, som har samme bevaringsoppdrag for forfatterarkiver som Nasjonalbiblioteket har her i landet, økte med en fjerdedel da Suhrkamp-arkivet ble innlemmet i 2009. Betegnende nok er navnet på samlingen «Das Siegfried Unseld Archiv». Det er snakk om 20 000 ringpermer og 25 000 bøker. Bare anmeldelsene av forlagets samtlige utgivelser utgjør 2600 permer. Her er det PhD-mat for flere generasjoner av germanister. En egen Suhrkamp-forskningsgruppe sponset av Volkswagen-stiftelsen kan allerede vise til syv stipendiater med prosjekter knyttet til arkivet. Siegfried Unseld Chronik gir kun en forsmak på hvilke skatter arkivet inneholder, for Unseld omga seg ikke bare med forfattere, han var også selv et usedvanlig skrivende menneske. Alene hans brevvekslinger må fylle noen hyllemeter. Korrespondansen med Peter Handke, Thomas Bernhard, Theodor W. Adorno, Uwe Johnson, Wolfgang Koeppen og Peter Weiss har allerede kommet ut som syv selvstendige bøker. De gir innblikk i en verden av mannlig fortrolighet og minner mer om brevromaner enn om forlagsforretningspost.

Jeg lurer på om Tyskland skiller seg ut på dette området. Det finnes vel knapt noe annet land i verden der brevvekslinger publiseres og antagelig selges i samme omfang. I Norge skal du være i Hamsun- eller Ibsen-klassen før brevene dine kan gis ut, i Goethes hjemland er terskelen ikke så høy for å dyrke litt old school intimitetsfråtseri mellom to permer. I forbindelse med den kommende Ingeborg Bachmann-utgaven signaliseres det også at korrespondansen hennes med Enzensberger og Johnson skal gis ut, og kanskje hennes ulykkelige affære med Max Frisch endelig skal belyses ved hjelp av deres brev?

Det er altså ikke bare forskerkarrierene som kommer til å nyte godt av Siegfried Unseld-arkivet. Tanken er at arkivåpningen skal resultere i en rekke nye bokutgivelser og tekstkritiske publikasjoner. Suhrkamp er kjent for ambisiøse og prismessig rimelige verksutgaver av sine største forfatternavn. Med arkivets hjelp skal man fortsette denne tradisjonen. I tillegg til den allerede nevnte Ingeborg Bachmann-utgaven, som er planlagt i 30 bind, har man i år startet utgivelsen av en tekstkritisk Uwe Johnson-utgave på ikke mindre enn 43 bind. Fra forlaget side har man ikke lagt skjul på at dette er utgivelser helt i Siegfried Unselds ånd.


 


[1] Siegfried Unseld, Chronik 1970. Band 1, Herausgegeben von Raimund Fellinger, Suhrkamp, Berlin, 2010, s. 202.

[2]Ibid.

[3] Jörg Magenau, Princeton 66: Die abenteuerliche Reise der Gruppe 47, Klett-Cotta, Stuttgart, 2016.

[4]Ibid., s. 25.

[5] Michel er kanskje mest kjent som Hans Magnus Enzensbergers medredaktør av tidsskriftet Kursbuch, som kom ut på Suhrkamp i årene 1965–1970.

[6]Ibid., s. 65.

[7] Ulla Unseld-Berkéwicz, «Rede aus Anlaß der Hermann Hesse Matinee Schauspiel Frankfurt, Sonntag, 6. November 2005». Jf. http://www.suhrkamp.de/download/Sonstiges/Ulla_Unseld_Rede_Hesse_2005.pdf

[8] Siegfried Unseld, Der Autor und sein Verleger, Suhrkamp, Frankfurt a.M., 1978, s. 30.

[9]Ibid., s. 52.

[10] Serien har også blitt en designklassiker takket være Willy Fleckhaus’ regnbuefargede minimalisme.

[11]Ibid., s. 45.

[12] Små detaljer i Chronik gir innblikk i hvor sterk Habermas’ posisjon i Suhrkamp faktisk var. Da forlaget ga ut diktsamlingen Außerhalb des Spiels (1971) av den kubanske dikteren Heberto Padilla, som på det tidspunktet var fengslet av Castro-regimet, ble Habermas rasende over diktet «Theodor W. Adorno kommer tilbake fra de døde», som inneholder følgende verselinjer: «De som kjente ham, synes ikke det er underlig / at Theodor W. Adorno kommer tilbake fra de døde. / I de to Tyskland / venter alle på ham / unntatt, selvfølgelig, / Habermas og Ulbricht.» Etter denne perfide sammenligningen med den nettopp avgåtte DDR-lederen Walter Ulbricht, truer Habermas med å trekke sine tre bidrag til « edition suhrkamp» -serien, der diktsamlingen til Padilla var gitt ut som bind nummer 506. Unseld må bedrive krisemanagement etter alle kunstens regler (telefonsamtaler med Ute Habermas, brev til Jürgen, og den ansvarlige diktredaktøren anmodes om å sende en skriftlig unnskyldning til den opprørte Habermas). Forleggeren legger seg flat og lover at diktene aldri skal komme i et andre opplag, og til slutt kommer Unseld med et fristende tilbud: «I 1973 gir vi ut en slags verk-utgave, en form for foreløpig status, samtlige skrifter av deg». Siegfried Unseld Chronik 1971, Band 2, Herausgegeben von Raimund Fellinger, Suhrkamp, Berlin, 2014, s. 396.

[13] Bare i 1970 kommer det ut syv slike bind: Über Thomas Bernhard; Über Günter Eich; Über Hans Magnus Enzensberger; Über Uwe Johnson; Über Martin Walser; Über Peter Weiss, Über Hans Erich Nossack. Alle: Suhrkamp, Frankfurt a.M., 1970.

[14] Jf. Siegfried Unseld, «Eine Ehrengabe als Rente», i Frankfurter Allgemeine Zeitung 07.12.1970; Henry Raymont, «From Avant-Garde of the Thirties, Djuna Barnes», i The New York Times 24.05.1971.

[15]Ibid., s. 280.

[16]Ibid., s. 324.

[17] Ingeborg Bachmann, Malina, oversatt og med etterord av Sverre Dahl, Bokvennen, Oslo, 1997.

[18] Alt er selvsagt ikke like seriøst. Chronik 1971 trykker for eksempel også opp avisen Die Zeits aprilspøk fra det året: Ifølge avisen skal Suhrkamp ha utlyst en konkurranse om hvordan den siste setningen i Malina, «Det var mord», skal fortolkes. Kun kvinnelige lesere har lov å delta. Første-, andre- og tredjepremien er en skihelg med Siegfried Unseld i St. Moritz. Siegfried Unseld Chronik 1971, Band 2, Herausgegeben von Raimund Fellinger, Suhrkamp, Berlin, 2014, s. 119.

[19] Wolfgang Koeppen, Duer i gresset, oversatt av Sverre Dahl, Bokvennen, Oslo, 2005; Wolfgang Koeppen, Døden i Roma, oversatt av Sverre Dahl, Bokvennen, Oslo, 2007.

[20]Siegfried Unseld. Sein Leben in Bildern und Texten, Herausgegeben von Raimund Fellinger und Matthieas Reiner, Suhrkamp, Berlin, 2014.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.