Annonse
00:00 - 08. desember 2017

En trojansk hest

Geir Angell Øygardens essayistiske dokumentarverk tar oss til Afghanistan, men bringer også fortellinger fra hjemmefronten.

Livsfaser: Geir Angell Øygarden forsøker å fange det han ser som mannsnaturens ulike livsfaser, både i sin egen historie og i fortellingene til dem han møter i Afghanistan. Foto: Christopher Anderson / Magnum Photos / NTB Scanpix
Annonse

Anmeldelse

Geir Angell Øygarden

Odyssevs’ åre

443 sider

Gyldendal 2017

Forfatterskapet hans er nok ikke mye lest. Like fullt kan det store flertallet av Norges romanlesere antas å være på fornavn med Geir Angell Øygarden. Litterært sett er han nemlig mest kjent som Karl Ove Knausgårds samtalepartner i Min kamp, den «Geir» hovedpersonen stadig henvender seg til for intellektuelle utvekslinger.

Kanskje ikke så rart at tidsskriftet Prosas anmeldelse av Øygardens forrige utgivelse, den massive gonzokrigsdokumentaren Bagdad Indigo (2011), brukte den fristende overskriften «Geirs kamp». Vel, anmelderen kunne jo ikke vite at Øygarden seks år senere skulle gå hen og skrive en bok som ligner enda mer på hans kjære venns magnum opus! I årets utgivelse, Odyssevs’ åre, skildrer Øygarden ikke bare krigshandlinger, men også kampene på hjemmefronten.

Krig for krigens skyld. Som i Øygardens to tidligere utgivelser, Bagdad Indigo og Den brukne neses estetikk. En bok om boksing (2001), er oppmerksomheten her rettet mot voldens betydning i (det maskuline) livet. Odyssevs’ åre forteller om et siste gjensyn med krigen, om Øygardens siste dykk ned i kaos før roen får senke seg over familielivet. Som middelaldrende familiefar er lengselen etter farefulle ferder ikke lenger like presserende, og likevel er det noe som trekker ham hjemmefra – store deler av boken kretser rundt hva dette «noe» består og har bestått i, for Øygarden selv og for generasjoner av menn før og etter ham. «Vi er ikke født til å trille barnevogn. Vi er født til å dra ut i verden og finne den hellige gral», som det heter tidlig i denne essayistiske beretningen.

Turen til et Afghanistan i det som i 2013 ble håpefullt omtalt som krigens siste fase, er imidlertid ikke motivert av ungdommelig utferdstrang, men av alderdommens behov for forsoning. Øygarden forsøker å fange det han ser som mannsnaturens ulike livsfaser, både i sin egen historie og i fortellingene til soldatene og sivilbefolkningen han møter i Afghanistan. Hele veien griper han tilbake til de homeriske eposene, som gir boken en rammefortelling og samtidig utgjør en forståelsesramme for Øygardens krigsfascinasjon.

Lærdomsekshibisjonisme. Sammenlignet med de to (!) andre av høstens utgivelser der den mannlige hovedpersonen våger å sammenligne seg selv med Odysseens hovedperson, Ole Robert Sundes Penelope er syk og amerikaneren Daniel Mendelsohns litteraturkritiske memoarbok En odyssé, fremstår parallellen i Odyssevs’ åre noe krampaktig.

Selv om den formmessige bruken av forelegget er elegant utført, og Øygarden viser til en rekke interessante tidligere tolkninger og omskrivninger av eposet, virker han besatt av å bruke antikkens myter som førende bevis for sitt syn på verden av i dag. Det er fristende å vise til refuseringsbrevet som refereres i forordet til Bagdad Indigo, der Øygarden anklages for «ett visst koketteri av lärdomsexhibitionistisk slag». Særlig der dagens kriger liksom plutselig skal fremstå i et mer mytisk lys, blir parallellføringen så direkte at den fremtrer komisk, heller enn anskueliggjørende: «I dag er det heller ikke mye som tyder på at Amerika leder an i et felttog som har vart lenger enn de ti årene det tok for Agamemnon å nedkjempe Troja.»

Kalasjnikoven på hyllen. På den andre siden har Odyssevs’ åre et lite selvhøytidelig, ja, nærmest bevisst latterlig plott: Det handler om en mann i midtlivskrise, som etter å ha hatt et kjærlig forhold til Odysseen livet igjennom, tar med seg en åre inn i Afghanistan. Dette gjør han i håp om å møte et menneske som skal kalle åren for en spade, i tråd med en av Odysseens visjoner. Hvorfor? Jo, for å forsones med sin døde mor, som i livet var altfor trengende, og som forfatteren aldri tilga for sin sykelige kjærlighet til ham. 

Konseptet lyder så søkt at man kan mistenke Øygarden for å bruke sin mor som unnskyldning for å få den siste gutteturen han trenger. For er det ikke egentlig dét han vil forsone seg med, at han nå foretrekker den «feminiserte» farsrollen fremfor en kalasjnikov i hånden?

Odyssevs’ åre et lite selvhøytidelig, ja, nærmest bevisst latterlig plott.

Farget kunnskap. Faktum er uansett at Øygarden skriver langt mer levende om menneskene i hans nærhet enn om litteraturhistoriens skikkelser. Det er familiefortellingen, med all sin sentimentalitet, som sammen med de ansporende kunnskapene om Afghanistan redder denne boken. Kombinasjonen fungerer fordi familiefortellingen, som presenterer forfatterens forhold til sønnene og kona, så vel som til foreldrene hans, gir oss en annen inngang til hans blikk, hans meninger og verdenssyn. 

Den partikulære stemmen som hører skjønnlitteraturen til blir på et vis enda sterkere når også kunnskap får fremtre gjennom den. Kunnskap er alltid farget, minnes vi om, og på den måten kan Odyssevs’ åre ligne en bok som ikke akkurat er skrevet av en meningsfelle av Øygarden, nemlig Maggie Nelsons The Argonauts.

Livsbejaende. Da jeg sa ja til å anmelde denne boken forestilte jeg meg en slags lang utgave av Vi menn for intellektuelle. Om noe her skulle få meg til å ta til tårene, måtte det være forfatterens kvinnesyn!

Deler av boken svarer så visst til min fordom, men jeg kan samtidig knapt huske sist jeg leste en så levende og livsbejaende beskrivelse av et barns væren som den Øygarden får frem i sin skildring av sønnen Njaal, spesielt i scenen der gutten må i narkose for en mindre operasjon. At Øygarden sikkert ville forklart tårene mine med å vise til mitt kjønn får så være. Innimellom skriver mannen som etter eget utsagn «aldri [kan] få nobelprisen med mitt syn på kvinner» så godt at selv dumhetene blir interessante deler av hans karakter.

Annonse