Annonse
00:00 - 22. desember 2017

Men visdommen, hvor finnes den?

I hendene på en muslimsk forfatter blir kristendommens egen kunst et levende redskap for erkjennelse. Også for dem som ikke tror.

Lettelse: «Han er lykkelig, ja visst, men også sliten», skriver Navid Kermani om den oppståtte Jesus i Giovanni Bellinis maleri «Velsignende Kristus» fra omkring 1465. Foto: akg-images / Erich Lessing
Annonse

Når jeg først blar gjennom den påkostede boken Vantro undring, står bildene i den på en slags avstand for meg. De er hentet fra kristendommens kunsthistorie, og strekker seg fra en senantikk tretavle av Maria til Gerhard Richters over hundre kvadratmeter store vindu i Kölnerdomen, som ble avduket i 2007. Med sine glødende fargekvadrater slår riktignok Richters glasskunst meg umiddelbart som vakker, men det skyldes nok at verket er abstrakt, fritt for styrende fortellinger og velkjente bibelsymboler.

De øvrige bildene, fra Botticelli og Caravaggio til Dürer og Bosch, blafrer liksom forbi i sin fremmede velkjenthet. I likhet med ritualene i den religiøse praksisen de henter sitt stoff fra, fremstår motivene som stivnet form. Den hellige mor og hennes sønn som ser varmt på hverandre, en lidende Jesus med korset på ryggen, en ung renessansepatrisier oppslukt i bønn. Jeg vet hvor jeg har disse bildene. De tilhører religionen. Som aldri har maktet å kaste noe lys eller noen varme over livet mitt og dets engstelser. Jeg vender ikke blikket oppover i håp om å finne trøst eller forståelse. Jeg vender det i stedet mot menneskene rundt meg. Vi ser ikke i samme retning, Caravaggio og jeg. Trodde jeg, i hvert fall.

Den oppstandnes lettelse. Han har større forståelse for det himmelvendte blikket, Navid Kermani, forfatteren av boken som er grunnen til at jeg sitter her og tenker på kristendommens kunst. Han er vantro, men like fullt troende. Som tysk muslim (og en fremstående forfatter og samfunnsdebattant) møter han disse verkene, og de fortellingene, følelsene og ideene som bor i dem, med nysgjerrighet, ømhet og ikke så sjelden en nokså syrlig nøkternhet. Og han fanger virkelig oppmerksomheten min i et av den gjennomillustrerte bokens tidlige essayer, om Giovanni Bellinis maleri av den «Velsignende Kristus» (1465).

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse