Annonse

Annonse

00:00 - 08. desember 2017

Et romskip i mørket

Rystet speil er selvportrettet til en aldrende, dødsbevisst dikter. Men det er også en stillferdig romodysse som ansporer til meddiktning.

Galaktisk: Rystet speil passer for både øvde og uøvde diktlesere, så det finnes ingen unnskyldning for ikke å svare på dette interplanetariske anropet – dette «Houston, do you read me». CSA Images/Getty Images/Vetta

Søren Ulrik Thomsen (født 1956) har vært del av dansk poesis hjerteblod helt siden debutsamlingen City Slang og det klassiske diktet «Levende» i 1981. Første linje i Rystet speil setter tonen for hans siste diktsamling: «Vinter: Hastesakene hoper seg opp.» Vi forstår at kulden har satt inn, tiden er i ferd med å løpe ut. Men for hvem? Andre linje fastslår temmelig plumpt: «Folk har begynt å dø». Da er det ikke lenger noen tvil.

Med Rystet speil har den danske dikteren skrevet et alderdomsverk som i all sin utstuderte enkelhet svaler blodet og demper leserens puls. Paradoksalt nok ansporer den til å la hastesakene ligge. Hvordan skal man ellers kunne avfinne seg med døden?

Uromantisk. I åpningsdiktet sammenligner dikteren det opplyste kontoret sitt med et romskip i mørket. Slik fremstår kontoret som en overlevelseskapsel, og «saksgangen» som utspiller seg der blir en ekspedisjon gjennom tid og rom. Rystet speil er et selvportrett i diktform, men reflekterer også over hensikten med å dikte. Befriende uromantisk fremstilles dette som en langtekkelig prosedyre, et «kontorarbeid» som dreier seg om å«avvente ord som pust, risling og rust / stille dem opp på rekke og så flytte dem rundt / til de ligner noe man ikke har sett».

HER !

Annonse