En trojansk hest

Forfatterskapet hans er nok ikke mye lest. Like fullt kan det store flertallet av Norges romanlesere antas å være på fornavn med Geir Angell Øygarden. Litterært sett er han nemlig mest kjent som Karl Ove Knausgårds samtalepartner i Min kamp, den «Geir» hovedpersonen stadig henvender seg til for intellektuelle utvekslinger.

Kanskje ikke så rart at tidsskriftet Prosas anmeldelse av Øygardens forrige utgivelse, den massive gonzokrigsdokumentaren Bagdad Indigo (2011), brukte den fristende overskriften «Geirs kamp». Vel, anmelderen kunne jo ikke vite at Øygarden seks år senere skulle gå hen og skrive en bok som ligner enda mer på hans kjære venns magnum opus! I årets utgivelse, Odyssevs’ åre, skildrer Øygarden ikke bare krigshandlinger, men også kampene på hjemmefronten.

Krig for krigens skyld. Som i Øygardens to tidligere utgivelser, Bagdad Indigo og Den brukne neses estetikk. En bok om boksing (2001), er oppmerksomheten her rettet mot voldens betydning i (det maskuline) livet. Odyssevs’ åre forteller om et siste gjensyn med krigen, om Øygardens siste dykk ned i kaos før roen får senke seg over familielivet. Som middelaldrende familiefar er lengselen etter farefulle ferder ikke lenger like presserende, og likevel er det noe som trekker ham hjemmefra – store deler av boken kretser rundt hva dette «noe» består og har bestått i, for Øygarden selv og for generasjoner av menn før og etter ham. «Vi er ikke født til å trille barnevogn. Vi er født til å dra ut i verden og finne den hellige gral», som det heter tidlig i denne essayistiske beretningen.