Annonse
00:00 - 08. desember 2017

Fra ku til kunst

Den unge odelsgutten Tormod får øye for et annet liv i en roman hvor indre og ytre synsbilder blander seg.

Ingen tilfeldigheter: Tormod Hauglands roman er ikke interessert i livets rotete tilfeldigheter, men i komposisjon og sammenhenger. Helge Skodvin
Annonse

Anmeldelse

Tormod Haugland

Om dyr og syn

200 sider

Forlaget Oktober 2017

«Eg vaks opp blant dyr. Eg vaks sjølvsagt opp i ein familie, som var menneske, men eg vaks opp på ein gard der det var mange fleire dyr enn menneske», skriver Tormod Haugland et sted i den herlig brokete samleutgivelsen Orm, ugla og and. Prosa obskura (2008). 

Selv har jeg, som også vokste opp omringet av flere fir- enn tobente, ofte tenkt at nærheten til dyrene har gjort meg både mer følsom og mer ufølsom i møte med livet og andre mennesker. Mer følsom fordi livet ved gårdsdyrene lærte meg å begripe andre veseners uttrykksmåter, og mer ufølsom fordi landbruket krever en viss kynisme. Bonden kjemper med vær og jord, er herre over død og liv.

I Hauglands roman av året, Om dyr og syn, baler hovedpersonen med lignende erfaringer. Fortellingen handler om forfatterens oppvekst og dannelse, hans reise fra tilværelsen som kugjeter med kjepp og inn i kunsten, til et liv blant bilder og ord.

Lengselen vekk. Om dyr og syn kan altså betegnes som en kunstnerroman, og en selvbiografisk sådan. Den oppvoksende Tormod vi møter i teksten, samsvarer med forfatteren, i hvert fall i den grad en tekstlig versjon av et menneske, basert på minnets stadig spinnende halvfantasier, kan samsvare med den som en gang vandret rundt på jorden og gjorde seg sine erfaringer.

Selv om den tilbakeskuende fortelleren så å si gjendikter et utvalg fra sin oppvekst, legger Om dyr og syn seg tettere på litteraturen enn på livet. Denne romanen er ikke interessert i livets rotete tilfeldigheter, men i komposisjon og sammenhenger. I grunnen er det ikke oppveksten som sådan romanen sporer, men den gryende erkjennelsen av at livet på gården ikke er det eneste mulige. Åpenbaringen ligger i hva en velger å se, og hvordan! Og allerede i de første kapitlene viser en annen verden og virkelighet seg: i de utenlandske myntene den unge Tormod får av faren, i en gammel slåsshanske han finner i farens gamle skatoll og i feberfantasiene som ruller ham over i ukjente syn.

På tå hev. «[Å] ikke bli på tå hev omkringlesende i Hauglands bøker» er «så å si umulig», slår Ole Robert Sunde fast i et essay om forfatterskapet. Og visst lister man seg rundt også i Om dyr og syn. Her finnes hverdagslige scener fra det Sunde karakteriserer som «den hauglandske stuen, kjøkkenet og fjøset», men romanens mange ferder mellom busskur og bygdefester er samtidig ladet med uro. Iblant stråler en ulmende, stum mistrivsel fra ungguttens handlinger, andre steder forblir det underliggende trykket mer gåtefullt.

Åpenbaringen ligger i hva en velger å se, og hvordan!

Fordi den unge ikke selv forstår hva som river i ham, oppleves ubehaget ofte som uhyggelig. Et sted må Tormod jage en skadeskutt, halvvill gårdskatt frem med en kost, slik at faren, som står klar med geværet, skal få sikt til å treffe henne ordentlig: «Eg skjøna at noko var feil, men eg gjorde som han sa. Det var ingen annan veg.» For den unge Tormod finnes derimot veier han ikke har visst om. Selv om han er blind for seg selv og kulturen som former ham, har han en dragning i seg, «ei aning om at eg visste noko, at eg visste om noko, at det var noko anna utanfor meg, noko som snakka til meg.»

Dobbeltsyn. Både fars- og gårdsscener er gjengangere i Hauglands romaner, men Om dyr og syn skiller seg ut i forfatterskapet. Uvanlig konsentrert og fortettet, på samme tid underlig, mørk og likefrem: Mye av det som gjør romanen så egen, ligger i måten ulike sansninger og syn føyes sammen på. Etter barndommens lange feberørsker opplever Tormod at indre og ytre synsbilder kan blande seg, iblant ser han flammer, «som eit lag av liv som brått kunne vakne opp og påverke det eg såg». Den voksne fortelleren mener forskyvningen styrket fantasien, men sløvet evnen til å se klart, til å lese omverdenen.

En lignende dobbelthet virker i alle tilfeller med i romanens små og store syn, som der unggutten ser formene av en gris i bølgene fra fergevinduet idet en tvilsom, eldre mann setter seg ned ved siden av ham, eller der tanker om Bergens historiske heksebrenninger dukker opp på gatehjørnene. Likevel blir fortellerens språk aldri dunkelt, det fremstår snarere villet naivt. Det enkle målet er i seg selv med på å skape fortellingenes dirrende understrømmer.

Mye av det som gjør romanen så egen, ligger i måten ulike sansninger og syn føyes sammen på.

Malstrøm av inntrykk. Helt mot slutten av romanen reflekterer fortelleren over hvordan synet hans endret seg da han begynte på billedkunstutdanning i Bergen. Disse nærmest kunstfaglige refleksjonene kunne gjerne vært videre utbygd, for det er som om tempoet skrus opp her, samtidig som gjenfortellingsmodusen tar over. På 30 sider er kunstutdanning, det endelig befriende salget av gården og valget av skriften og litteraturen som levevei plutselig overstått!

Sluttens overstadige hastighet ødelegger likevel ikke for den malstrømmen av inntrykk som Om dyr og syn omsetter til gåtefull, men samtidig konsis og utvetydig litteratur. At Haugland her makter å speile en indre utvikling i det som stort sett er ytre fortellinger, er beundringsverdig.

Annonse