Annonse
00:00 - 24. november 2017

Mors triste rom

Et intimt morsportrett som pirker i en forfatters samvittighet og treffer såre punkter hos oss andre.

Delt: Niels Fredrik Dahls fragmentering av fortellingen har sine kostnader, og Mor om natten savner et grep som styrker fremdriften og samler fragmentene. Foto: Baard Henriksen / Oktober
Annonse

Som kvinne tenker man tilbake gjennom sin mor, skrev Virginia Woolf i det klassiske essayet Et eget rom fra 1929. Da handlet det om nødvendigheten av kvinnelige litterære forbilder for skrivende kvinner. Men noen av de siste ti årenes beste norske romaner viser at også mannlige forfattere i høyeste grad forsøker å bli kjent med seg selv og sin fortid gjennom morsportrett: Per Pettersons fortelling om en kreftsyk mor i Jeg forbanner tidens elv. Tomas Espedal som i sorgen etter morens død faktisk omformes til henne i den selvfremstillende Imot kunsten.

Niels Fredrik Dahls Mor om natten handler i likhet med disse bøkene om en mannlig forfatter som vil nærme seg sin mor og holde henne fast i skrift. Mellom dem renner en elv, for å bruke Pettersons metafor – en elv av ordløshet, bortkastede muligheter. Avstanden mellom partene medfører gjerne en plaget samvittighet og et behov for lutring som får slike romaner til å minne om bekjennelsesskrifter.

Angst og depresjon. En mor gir sin voksne sønn tilgang til sin dagbok, eller nattbok, som hun kaller den. Den består av notater fra noen år med angst og depresjon. I utgangspunktet var de stilet til psykologen, men nå kan de fungere som en fordekt kjærlighetserklæring og bønn om nærhet. Eller utgjør de bare en narsissists håp om å bli udødeliggjort i en roman, i og med at sønnen er forfatter?

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.