Annonse
00:00 - 08. desember 2017

Det hvite i øyet

Verden flommer over av bilder som aldri før. Blind Spot av Teju Cole gir leseren anledning til å reflektere over hva bildene betyr, i en usedvanlig vakker form.

Zürich, Sveits. Foto: Teju Cole / Faber & Faber
Annonse

Anmeldelse

Teju Cole

Blind Spot

 

332 sider

 

Faber & Faber 2017

 

 

Verden kan by på mange gode bøker, men hvor mange tvinger oss til å se verden på en ny måte? Altså, ikke bare gir leseren nye og sterke opplevelser, i form av historier eller nye tanker, men endrer på hvordan vi ser i konkret forstand, får oss til å reflektere over hva vi legger merke til og hva vi – bevisst eller ubevisst – velger bort? Hvor mange utgivelser bruker denne finjusteringen av blikket til å si noe mer, lar det være et redskap som man kan nærme seg og fortolke tilværelsen med?

Blind Spot av Teju Cole er en slik sjelden bok.

For ivrige lesere er nigeriansk-amerikanske Cole om ikke et verdensnavn, så i alle fall en kjent stemme. Han hører med blant forfatterne som jevnlig fraktes over havet for å drysse litt glitrende New York-støv på berget. Størst ry har nok romanen Åpen by, som bygger på flanørlitteraturen, sjangeren der forfatteren eller jeget vandrer rundt i et urbant landskap og rapporterer om hva det flyktige livet måtte åpenbare.

Cole er likevel en mann av sin tid, ja, nesten insisterende samtidig i sin skildring av flyktighet og grenseløshet. Erfaringen av byen utvides og gjelder nå for hele verden. Mennesket er blitt en global flanør, han vandrer ikke bare til fots, men med bil, tog og fly. Coles nye bok, Blind Spot, gir oss en variasjon over lignende temaer, men i essayistisk form. Den er også preget av hans sterke interesse for foto, for hva bilder betyr og åpner for, og hvordan de kan eller bør fortolkes.

Bruddstykker. Ved første øyekast kan Blind Spot fremstå som en hvilebok eller vanity project, en klipp- og lim-utgivelse bestående av rusk og rask fra harddisken, utgitt i pausen mellom to romaner – i dette tilfellet utstyrt med et forord av Siri Hustvedt. Ved siden av Coles egne bilder, samtlige i nedtonede farger, byr han på små essaylignende tekstbruddstykker. (Selv omtaler han dem som «captions», altså «billedtekster»). De færreste tekster dekker mer enn én side, og de fleste ser ut til å være selvbiografiske.

Resultatet er en merkverdig sjangerblanding, som gir assosiasjoner til alt fra mer tradisjonelle fotobøker til avantgardister som Sophie Calle. Blind Spot viser seg også å være en utfordrende leseopplevelse; tekstene kan ikke leses i ett strekk, men må inntas i mindre doser. Et sentralt bilde i tekstene er en retinasykdom forfatteren led av, uten at motivet har noen dominerende rolle. Noen større narrativ rød tråd får vi ikke. I stedet er boken utformet som en slags reisedagbok, der de viktigste holdepunktene er overskriftene, som alle består av stedsnavn: Lagos, Beirut, Vals, Tivoli, et cetera.

Zürich, Sveits. Foto: Teju Cole / Faber & Faber

Fotografen Cole. Det er etter hvert mange skjønnlitterære forfattere som har brukt foto aktivt i tekstene sine, ikke bare dokumentarisk, men som en del av en større og intrikat form for meningsproduksjon, der bildene har noenlunde samme funksjon som ordene og setningene. W.B. Sebald, Jonathan Safran Foer og Johan Harstad er noen eksempler. I slike bøker peker ikke bildene på verden så mye som de trekker forbindelser mellom forskjellige meningslag, ofte på forlokkende og tvetydig vis. Slik er også Coles bok; her har bildene en estetisk, men også essayistisk funksjon.

For min del gir Blind Spot mest mening når man blar et stykke frem i boken, for så å bla bakover igjen og gjenlese partier og gjense bilder. Da begynner detaljene å tre frem fra tekst- og billedveven. Fotografen Cole har en forkjærlighet for forskjellige former for tildekking eller tilsløring: presenningen som henger utenfor et stillas, støvet på en vindusrute, et cetera. Noen ganger utfordrer han rammene for komposisjonen, ved å plassere motivet i bakgrunnen, eller tvinge deler av de avbildede objektene utenfor billedkanten.

Forfatteren vil at vi skal være en del av prosessen, at vi skal være hans medreisende.

Selv den mest flyktige og fragmenterte leseopplevelsen – passende nok leser jeg Blind Spot på reise – åpenbarer forbindelser mellom bruddstykkene. Men disse viser seg gradvis, omtrent som tapetmønsteret på veggen når lyset er slukket og øynene er i ferd med å tilpasse seg mørket. Samtidig snur Cole hele tiden opp-ned på leserens forventninger. Viktige monumenter og historiske plasser skildres gjerne i form av tilsynelatende uvesentlige detaljer, mens fotografier fra perifere steder ofte har noe presist, ja, hyperfokusert ved seg.

Cole er dessuten glad i folketomme plasser. De få gangene mennesker opptrer her, er ansiktene ofte bortvendte eller skyggelagte. At disse valgene er ment å gjenspeile tittelen Blind Spot skjønner leseren raskt. Cole ønsker å vise frem det vi ikke vanligvis ser. Langt mer raffinert – og vanskeligere å beskrive – er Coles evne til å bruke tilsløringen på en produktiv måte. Resultatet kunne fort ha blitt veldig tørt og distansert, en bok som viser oss alt vi overser, en samling med pene og melankolske bilder, hverken mer eller mindre.

Undring. Det er her leserens stadige leting etter sammenhenger – et resultat av bokens utforming – blir viktig. I møte med Blind Spot blir vi ikke bare utsatt for mening; vi er i større grad enn vanlig nødt til å være aktive medprodusenter. Forfatteren vil at vi skal være en del av prosessen, at vi skal være hans medreisende, på jakt etter skjønnhet og innsikt. Slik legger ikke leseren bare merke til det usette eller oversette, men reflekterer også over sin betrakterrolle.

New York, USA. Foto: Teju Cole / Faber & Faber

Et sted i sine essayer fra 1840-tallet påstår Ralph Waldo Emerson at poesien utsetter oss for «brisk shocks of surprise». Formuleringen kan godt stå som en beskrivelse på hva vi tenker om gode fotografier, at de overrasker og forbløffer. Tekstene til Cole inkorporerer dette aspektet, men han skriver vel så mye – og klokt – om undringen han kjenner i møte med egne bilder: om hva som skjer rundt bildene, hvilke tanker han gjør seg, hva han kan ha gått glipp av eller hva som viser seg når han behandler bildene i etterkant.

Budskapet tangerer det overtydelige når Cole gjentar enkelte motiver. I ett tilfelle blir det tidligere mørklagte ansiktet til en liten gutt i Lagos plutselig tydelig for oss: øynene som var borte i en tidligere versjon, er blitt synlige; det hvite i øyet er like hvit som himmelen. Heldigvis veier de mer ettertenksomme betraktningene opp for dette, som når Cole sammenligner lysbølger med lydbølger, beskriver fotografiet som lyden av det øynene ser. Eller når han beskriver flaneringen og fotograferingen som noe eksistensielt: «I needed to see to walk».

Blikket vårt er ikke bare et vindu mot verden, mener Cole. Øynene er også en fortellende instans; de skaper og former verden. I en samtid som flommer over av bilder – og der teknologien gjør det lettere å bli en god fotograf – er dette budskapet verdt å gjenta. Bare det er nok til å rettferdiggjøre en bok som denne. Forfatterfotografen – eller fotografatteren – Cole utmerker seg med sin vilje til å utforske rommet slike innsikter åpner opp for. For ham kan fotografering være del av en større og mer tankeeggende prosess.

Inspirerer. Boken er åpent diskuterende. Fotografiene blir som et ekstra språk, pikslene eller filmkornene del av et større, utvidet vokabular. Cole hamrer ikke inn poenget – eller avbilder opplevelser, slik de fleste gjør i sosiale medier – men inspirerer leseren i stedet til å fortsette letingen selv.

Clarice Lispector har beskrevet skriving som et forsøk på å fotografere duften av parfyme. Man kan også snu på det, si at skriving er et forsøk på å fotografere verden med bokstaver. I Coles verden er de begge deler av samme prosess. Er man bare en turist i verden, er man også bare en turist i sitt eget liv, en passiv og flyktig iakttager. Men trener man øyet, trener man også språket. Og dermed sinnet. I stedet for å se gjennom kameraet, for så å kringkaste det man ser og høste anerkjennelse, kan man bruke det som et redskap til å reflektere over møtet med omgivelsene.

Vi tenker, derfor er vi, lærer vi av filosofien. Men for å være i stand til å tenke godt, må vi dra nytte av redskapene vi har til rådighet. Hos Cole blir den globale flaneringen opphøyd til et etisk imperativ. Blind Spot oppfordrer oss alle til å lete etter vår egen Åpen by, fortsette å flanere, både i verden og i hodet, om det så skjer med penn mot papir, fingrene mot tastene eller med et kamera i hånden. For Cole ligner kameraet mindre på et mørkt rom enn på en agora, en åpen plass, et åsted for tenkning.

Annonse