Annonse
00:00 - 24. november 2017

Billederkjennelser

Cecilie Løveid viser vilje til kunstkritisk tenkning i poesiens form.

Helt eller skurk? I Gerhard Richters Baader-Meinhof-malerier blir Gudrun Ensslin nærmest opphøyd til helgen. Fascinert og frastøtt spør Løveids dikter-jeg hvorfor disse bildene er så viktige, hvordan menneske blir kunst. Foto: Gerhard Richter
Annonse

Enten det gjelder et maleri, et teaterstykke eller en sprell levende skuespillerinne: Står man overfor et kunstverk, er spørsmålet om hva man ser essensielt. Videre kan man spørre seg hvordan det man tidligere har sett, farger blikket. Og hva med alt det som andre har merket seg i verket? Hva har kunstneren tilført, og hva tilfører betrakteren?

Slike estetiske grunnspørsmål grubles det over i Cecilie Løveids Bragepris-belønnede diktsamling. Vandreutstillinger består i hovedsak av ulike typer ekfraser, den retoriske betegnelsen for beskrivelser av kunstverk – eller kanskje kan diktene like godt kalles «billedbekjennelser», som Løveid så fint har døpt en av seksjonene i samlingen.

Høymælte historier. Tradisjonelt har ekfraser ofte blitt lest som et møte mellom bildets stumhet og diktets ordgyteri, men Løveid vet bedre enn å reprodusere denne motsetningen. Kunstverkene som beskrives i Vandreutstillinger, er i seg selv høymælte. De snakker i form av sin (kunst)historiske kontekst, sin tradisjonsplassering, sin kunstners biografi.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse