Annonse
16:28 - 23. november 2017

Advarte mot Røkke-kontrakt

Man bør ikke inngå kontrakter hvor forfatteren kan sensureres slik Henrik Langeland har blitt, sier næringslivshistoriker Christine Myrvang.

Annonse

 «Vi forsto da dette prosjektet ble igangsatt, at Aker hadde denne sensurretten, og vi var veldig skeptiske», sier Christine Myrvang, næringslivshistoriker ved institutt for kommunikasjon og kultur på Handelshøyskolen BI. Hun har blant annet vært med på å skrive historien til Storebrand og Kongsberg våpenfabrikk.

Dagens Næringsliv skrev sist uke om Akers skroting av Henrik Langelands bok om konsernet. Nylig meldte magasinet Kapital at journalist Odd Harald Hauges bok om Telenors historie også er stoppet av bedriften, på noe vagt grunnlag. Begge prosjektene var altså bundet av kontrakter som ga bedriften siste ord.

– Jeg synes synd på forfatteren som sitter med 500 siders manus, sier Myrvang om Langelands prosjekt.

Man må i alle fall ha en ordentlig avtale i bunn. For å unngå det som har skjedd nå.

Christine Myrvang, næringslivshistoriker, BI

Hun sier hun og andre kritiserte prosjektets premisser alt da det ble startet i 2014, blant annet i et innlegg i Dagens Næringsliv.

­– Det er noe med maktforholdet. En forfatter kommer fort i en underlegen posisjon. Vi som er ansatte ved universiteter og høyskoler, har en institusjon i ryggen, sier hun.

– De som tar på seg oppdrag, må være veldig bevisste på hvilken kontrakt de inngår. Og man bør ikke inngå kontrakter som åpner for sensur.

Med utgiverplikt. – Vår praksis er at vi har en standardkontrakt hvor akademisk frihet er fundamentet, og oppdragsgiver har utgiverplikt, sier Myrvang.

Hun får støtte av sin kollega Lars Thue, professor emeritus på Institutt for rettsvitenskap og styring på BI. Han har skrevet historieverk for blant annet Posten, Statkraft og Telenor.

 – Forfattere skal lytte til innspill fra en bokkomité hvor normalt representanter for bedriften også er med. Men det er forfatteren som i siste instans bestemmer hva som står i boken, sier han.

­En bedrift kan være uenig i det som publiseres, og kan gå ut med sine motforestillinger om de ønske det. Men de kan ikke stoppe publiseringen.

Les også: Konsernledelsens hoffmalere

Selvsensur. – Man kan selvsagt hevde at vi som har solide kontrakter, også kan komme til å bedrive selvsensur. At vi underbevisst prøver å tekkes oppdragsgiveren. Dette diskuterer vi mye, sier Myrvang.

– Men man må i alle fall ha en ordentlig avtale i bunn. For å unngå det som har skjedd nå.

– Men bedriftene betaler jo også dere for en tjeneste. Kan det ikke da egentlig være vel så redelig å si, «jeg jobber nå på oppdrag og er derfor i lomma deres»?

– I så fall blir arbeidet en del av markedsføringen til bedriften. Du må i så fall være åpen på det. Da skriver du ikke etter faglige og forskningsetiske standarder. Leseren må kjenne premissene. Så kan man ta det for det det er, sier Myrvang.

Hockey. Så hva mener forfatteren i midten av konflikten, Henrik Langeland?

– Jeg tror jeg skal la puckene fra Myrvang og Thue passere, og bare notere meg at de uttaler seg om en kontrakt de ikke har sett og en bokutgivelse de ikke kjenner det endelige utfallet av, sier han på e-post.

– For øvrig er vi nok prinsipielt enige.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.