Annonse
00:00 - 13. oktober 2017

Gudenes skuldertrekk

Det prosaen til Paul Auster mangler, tar han igjen i form og struktur.

Idétørke? Forfatter Paul Auster fotografert i Aschehoug-villaen tidligere i høst. Foto: Katinka Hustad
Annonse

Det er ting å beundre i Paul Austers fiksjon, men prosaen er ikke en av dem, skrev New Yorker-kritikeren James Wood i en minneverdig nedvurdering av den amerikanske stjerneforfatteren. Etter å ha glidd glatt gjennom den nesten 1000 sider lange 4 3 2 1, er det lettere enn noen gang å være enig i den dommen. Men de positive kvalitenene ved 4 3 2 1 er likevel sterke nok til å plassere den på nest øverste hylle i et ujevnt forfatterskap, under New York-trilogien og Sjansespill, men fullt på høyde med de beste fra den noe labrere produksjonen på 2000-tallet, Illusjonenes bok og Mann i mørket.

Kløktig konstruksjon. Selv om flere av Austers romaner tar utgangspunkt i klaustrofobiske, lukkede rom, gjerne fortellerens eget hode, er det lett å forstå hvorfor hans labyrintiske strukturer, med sine indre forbindelser, kinesiske esker av fortellinger og sammensatte romlighet sies å appellere spesielt til arkitekter og byplanleggere.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Men da forfatteren debuterte med romanen Falketårnet i 1985, var det omvendt.
Men det er klart at det er en forsker her som føler seg utnyttet og tråkket på. Det må man ta på alvor.