---
Kazuo Ishiguro
---
Kazuo Ishiguro, årets nobelprisvinner i litteratur, har gitt denne leseren en helt spesifikk og nokså sjelden gledesopplevelse – gleden over å være fullstendig uenig med verdens kanskje mest innflytelsesrike kritiker. James Wood konkluderte i en usedvanlig negativ anmeldelse i The New Yorker at Ishiguros foreløpig siste bok, The Buried Giant fra 2015, er «på samme tid for bokstavelig og for vag».
Boken er både bokstavelig og vag, men om det egentlig er en svakhet, er ikke så klart som Wood ville ha det til. Vi følger det gamle ekteparet Axl og Beatrice på en farefull ferd gjennom et mytisk England en gang i kong Arthurs tidsalder, på vei til en landsby der de håper å finne igjen sønnen som har forlatt dem. Landskapet er både faktisk og metaforisk tåkete, for befolkningen lider av et kollektivt hukommelsestap som etter hvert kobles til en grusom krig mellom briter og saksere, og til dragen Querig. Ja, du leste riktig: Årets nobelpris går til en forfatter som har skrevet en bok der en sprell levende drage er en sentral figur. Det skjer ikke hvert år, for å si det forsiktig.
[ Les Morgenbladets anmeldelse av En kjempe begravd her. ]
Ishiguro fikk sitt store gjennombrudd med romanen The Remains of the Day i 1989. Den som ser for seg ansiktet til Anthony Hopkins i rollen som den tilknappede butleren Stevens i filmversjonen fra 1993, har et ganske godt bilde av Ishiguros skrivestil, som er utpreget nøktern og lakonisk. Når dette ganske tørre språket i The Buried Giant brukes til å fortelle en historie som overfladisk sett kunne vært hentet fra fantasy-hyllen, skjer det underlige at den tåkete og eventyrlige fortellingen om et vagt og langsommelig par blir både gripende og, for å bruke et ord som ikke slites ut i Morgenbladets bokdekning, rett og slett spennende.
Den som ser for seg ansiktet til Anthony Hopkins i rollen som den tilknappede butleren Stevens, har et ganske godt bilde av Ishiguros skrivestil
Ishiguros romaner «avdekker avgrunnen under vår tilsynelatende tilhørighet i verden», skriver den svenske nobelkomiteen i sin begrunnelse for at han får årets pris. Han er både nysgjerrig nok og dristig nok til å legge sine utforskninger av selvbedrag og upålitelig hukommelse til så ulike steder som England i historiens dis, en fremtid der barn klones frem for å forsyne resten av samfunnet med donororganer, i Never Let Me Go (2005), eller Nagasaki på førtitallet, i An Artist of the Floating World (1986).
An Artist of the Floating World kunne tilsynelatende ikke vært mer forskjellig fra The Buried Giant, men også denne romanen handler om mer eller mindre villet glemsel. Fortelleren er den aldrende maleren Masuji Ono, som prøver å arrangere et gunstig ekteskap for sin datter i et etterkrigs-Japan der de amerikanske okkupantene gjør seg gjeldende i gatene.
Ono er en stolt mann som gjerne brisker seg over hvor innflytelsesrik han en gang var, men unnviker i det lengste å ta ansvar for sin rolle i den kraftnasjonalistiske bevegelsen som ledet landet inn i andre verdenskrig på feil side. Hans vekselvis selvhevdende og unnskyldende fortelling er en virtuos fremvisning av et trekk som er mer felles menneskelig enn man skulle ønske: viljen og trangen til å tilpasse fortiden til nåtiden.
Les om de andre nobelprisvinnerne her: