Annonse
00:00 - 29. september 2017

Litt rett og litt feil

Jeg tror på ytringsfrihet og uredd lytting. Derfor stiller jeg på bokmessen i Göteborg, skriver Arundhati Roy.

Fanatisk: Medlemmer av det hindunasjonalistiske partiet RSS hyller på tradisjonell måte lederen sin, Mohan Bhagwat, i Mumbai i India. Arundhati Roy forstår dem som vil boikotte arenaer der høyreekstreme deltar, men advarer samtidig mot å overlate nøytrale arenaer til nasjonalister og høyreekstreme uten å svare på tiltale. Foto: Vijayanand Gupta / Hindustan Times / Getty Images
Annonse

Arundhati Roy

  • Indisk forfatter, født i 1961.
  • Vant Bookerprisen for debutromanen Guden for små ting (1997). Har siden skrevet en rekke sakprosøker, politiske essays og filmmanus.
  • Aktuell: Deltar på bokmessa i Göteborg. Denne teksten, der Roy forklarer sitt valg om å delta, ble først publisert i Dagens Nyheter.

Jeg er klar over debatten rundt 2017-utgaven av bokmessen i Göteborg og at mange forfattere har bestemt seg for å boikotte den. Det sier seg selv at jeg er like forferdet som de er, over at messearrangørene har gitt den høyreekstreme ukeavisen Nya Tider tillatelse til å ha stand på messen.

Det er sjelden jeg deltar på bokmesser og litteraturfestivaler. Jeg takket ja til bokmessen i Göteborg fordi den er ikke-kommersiell – hverken private, multinasjonale selskaper, mediekonserner eller, for den del, Nya Tider, kan gjøre krav på plattformen. I vår tid er dette av stor betydning.

 

Jeg bor i India, og målt mot det som skjer der, og alt vi daglig opplever og er vitne til der, har beslutningen om hvorvidt jeg skal boikotte messen eller ikke, blitt en smule komplisert. Både vår statsminister Narendra Modi og flere fremstående medlemmer av hans regjering er med i en organisasjon ved navn RSS (Rashtriya Swayamsevak Sangh), som mener at India er og bør erklæres som en «hinduistisk nasjon». Flere av organisasjonens ideologer og grunnleggere har tidligere uttrykt åpen beundring for Adolf Hitler og ofte sammenlignet Indias muslimer med jødene i Tyskland. De er medlem av et parti som har overveldende flertall i parlamentet, og mange av de mest kjente medlemmene har høye stillinger i regjeringsapparatet. RSS har dessuten hundretusenvis av grasrotmedlemmer over hele landet. Det er utvilsomt den mektigste organisasjonen i India i dag.

Siden dannelsen på 1920-tallet har RSS blitt forbudt to ganger, og forbudene har til sammen vart i flere år. Man kan hevde at dette kun har bidratt til å øke interessen for organisasjonen og styrke den offermentaliteten den bygger politikken sin på. Og veksten de siste årene har vært spektakulær. I 2002 fant det sted en pogrom mot muslimer der væpnede flokker drepte mer enn tusen mennesker midt på lyse dagen i delstaten Gujarat. Det var på ingen måte den første massakren mot minoriteter (muslimer, sikher, kasteløse, kristne, urbefolkningsstammer) i India etter uavhengigheten i 1947. Men det var den første i de elektroniske massemedienes tidsalder. Kort tid etter pogromen vant Narendra Modi, som på den tiden var førsteminister i Gujarat, delstatsvalget. Han var førsteminister til 2014, da han ble valgt til statsminister i India. Han blir tatt imot med pomp og prakt i alle land han velger å besøke. Bortsett fra noen få opprørte indere tror jeg ikke noen har boikottet ham på hans reiser.

 

Det jeg vil, er å delta på messen og snakke med dem som er enige med meg – og med dem som ikke er det.

Samtidig får lynsjemobber fritt spillerom til å sette styresmaktenes sjåvinistiske og kastebaserte dagsorden ut i livet. Med grusom hyppighet leser vi om muslimer og kasteløse som blir ydmyket og drept med kniver og køller av borgerverngrupper som kaller seg «kubeskyttere». Uhyggelige videoopptak av disse lynsjingene blir ofte lastet opp på YouTube. For hver lynsjing drives millioner av mennesker dypere inn i frykt og isolasjon. Politikere fra regjeringspartiet holder taler fulle av hat for forsamlinger på titusenvis av mennesker, og flere store nyhetskanaler på TV er med på å forsterke budskapet. På den andre siden har den statlige filmsensuren beordret ordene «ku», «Gujarat» og «hinduistisk nasjon» fjernet fra en dokumentarfilm om dr. Amartya Sen. (Alle krav om å sensurere hatefulle ytringer slår uvegerlig tilbake på oss.) Den politiske opposisjonen ligger med brukket rygg. Så å si alle offentlige institusjoner har blitt uthult og kuppet. Det er ingenting igjen å boikotte.

Men dette er bare én del av historien. Det pågår en annen slags krig også. En krig om jord. En krig mot de fattige. Landsbyer og åkrer, elver, skoger og fjell har blitt solgt til gruve- og infrastrukturselskaper. Jeg nevner dette fordi mange av de samme gruve- og infrastrukturselskapene finansierer noen av de største litteraturfestivalene ikke bare i India, men over hele verden. Og der presenterer mange flotte, progressive forfattere sine bøker og diskuterer arbeidet sitt.

 

Det jeg mener med dette, er at vi lever i litt andre tider i India enn de gjør i Sverige. Med tanke på situasjonen hjemme i India ville det å ha takket ja til å delta på bokmessen i Göteborg for så å boikotte den, ha føltes som en noe overdreven reaksjon. Spørsmålet om hvordan man skal hanskes med hatefulle ytringer, er problematisk. Jeg tror ikke noen av oss kan ha noen klar, uangripelig korrekt holdning til dette. Uansett hva vi bestemmer oss for, tar vi litt rett og litt feil. Sett under ett tror jeg på det venner av meg her kaller «ytringsfrihet og uredd lytting». Men bare så fremt plattformen er uavhengig. Noe jeg mener bokmessen i Göteborg er. Derfor vil jeg nødig overlate denne arenaen til Nya Tider og desslike. Det jeg vil, er å delta på messen og snakke med dem som er enige med meg – og med dem som ikke er det.

De som protesterer mot bokmessen, mener at arrangøren bidrar til å «normalisere» nazismen ved å la Nya Tider ha stand der. Med tanke på Europas historie og det som for tiden skjer i USA, Norge, Tyskland og flere andre land, er dette en anklage som fortjener å bli tatt på ytterste alvor. Det siste er nå at Nordiska Motståndsrörelsen (NMR), som etter alt å dømme er en voldelig, nynazistisk bevegelse, har varslet en demonstrasjon i Göteborgs gater på messens åpningsdag. Betyr det at de som protesterer mot messen, har rett? Eller er det den samme, gamle leksa – at fascistene danner felles front og utnytter at motstanden er splittet? Det er vanskelig å si.

 

Jeg mener at kritikerne er i sin fulle rett til å rase over Nya Tider-standen på messen. Og de gjør rett i å protestere. Men kan vi ikke være uenige, og likevel stå samlet? Den planlagte nynazistiske demonstrasjonen gjør at jeg får enda mindre lyst til å overlate scenen på bokmessen til dem. Det er vi som vil tape på å holde oss unna, definitivt ikke NMR. Slik dette dramaet utvikler seg, er den viktigste trusselen fra organisasjoner som NMR, slik jeg ser det, den umiddelbare faren for vold. Fascistenes fortvilelse over deres intellektuelle tilkortkommenhet har alltid slått ut i voldshandlinger mot bøker og forfattere. Historisk har det å gjøre et nummer ut av tankeløs vold vært et spill som fascistene vanligvis har vunnet – særlig på kort sikt. Jeg vet ingenting om hvorvidt bokmessen i Göteborg vil være i stand til å håndtere en eventuell voldelig eskalering. Jeg kan bare håpe at arrangøren og byen er oppgaven voksen. Og ikke gjemmer seg bak et ideal om «nøytralitet».

Den amerikanske historikeren Howard Zinn, en av mine helter og dessuten en god venn, sa en gang: «Man kan ikke være nøytral på et tog i bevegelse.» Det er hevet over enhver tvil. Og det toget vi befinner oss på, ser ut til å holde høy hastighet. Spørsmålet her er: Skal vi la udyrene kapre toget?

Inntil videre har jeg derfor tenkt meg til Göteborg.

 

Oversatt av Eivind Lilleskjæret.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.