Annonse
15:15 - 25. september 2017

Hvite folk, og de andre

Den amerikanske poeten Claudia Rankine vil vise hvordan det som er normalt i USA egentlig er et rasespørsmål. Her er utdrag fra vårt intervju med Rankine fra 2016.

Claudia Rankine er en av USAs mest kritikerroste forfattere, og har skrevet dikt, essayer, skuespill og bøker. Foto: Anna Webber/Getty Images
Annonse

Claudia Rankine (54)

  • Amerikansk-jamaicansk forfatter, født i 1963
  • Har gitt ut fem poesibøker, to teaterstykker og en rekke essays, samt vært redaktør for flere sentrale antologier om amerikansk poesi og kvinnelige amerikanske poeter. 
  • Vant blant annet en National Book Critics Circle-pris for 2014-utgivelsen Citizen: An American Lyric , i kategorien poesi. Boken var også nominert i kategorien kritikk, og vant en rekke andre priser i tillegg.
  • Rankine var lenge professor ved Pomona College i California, der hun underviste i poesi og konstruksjonen av hvithet. Tidligere har hun også undervist ved blant annet Barnard College og University of Houston.
  • Nå er hun poesiprofessor ved Yale University, og dessuten Chancellor – kunstnerisk æresmedlem – av Academy of American Poets.

I januar 2016 intervjuet Morgenbladet den amerikansk-jamaicanske forfatteren Claudia Rankine, som da nylig hadde gitt ut boken Citizen: An American Lyric. Den gangen var politidrap i USA på alles lepper, Black Lives Matter-bevegelsen på sitt kanskje sterkeste, og de voldelige demonstrasjonene i byen Ferguson var friskt i det kollektive minnet.

Rankine er en av USAs mest kritikerroste forfattere, og har skrevet dikt, essayer, skuespill og bøker. Citizen består av kun ett dikt, en hybrid av samfunnskritisk essayistikk og lyrikk som er vanskelig å sjangerfeste. Den vant både National Book Critic Award for Poetry og en rekke andre priser, og er den eneste poesiboken som noensinne har figurert på The New York Times bestselgerliste for sakprosa. Rankine er også professor i poesi ved Yale-universitetet – forskningen og undervisningen hennes fokuserer på undersøkelser av hvordan hvithet konstrueres og er konstruert i litteraturen.

I Citizen skriver Rankine, som Morgenbladet siterte den gangen: «Because white men can’t / police their imagination / black men are dying»

 

Les saken: Hope og change – og det som kom etterpå

 

Den gangen sa Rankine at 2016 var et av «årene da vi stiller spørsmål», et sitat fra forfatterkollega Zora Neale Hurston. Siden har noen svar kommet:

Donald Trump – som da dette intervjuet ble gjort var mest en kuriositet – er president i USA. Nynazister og white supremacists har marsjert i Charlottesvilles gater, og presidenten har sagt at også noen av dem var «fine folk». Frontene har hardnet. Denne uken snakker Ta-Nehisi Coates, USAs kanskje viktigste stemme i debatten om rase, klasse og ulikhet, med Morgenbladet om sitt arbeid.

I den anledning kan du her lese et lengre, og hittil upublisert, utdrag fra vår samtale med Rankine.

– Hvordan vil du si raserelasjonene har utviklet seg i Obamas åtte år?

– Sosiale medier har gjort at vi kan dele informasjon fort. Folk er ikke vant til at politidrap på svarte mennesker dekkes i media. Nå har vi video som viser det som skjer, urettferdigheten i det. Før ble disse øyeblikkene glemt, eller bare husket av familiene som ble direkte berørt, sier Rankine.

 – Med Donald Trumps kampanje ser vi at det finnes en gruppe der ute som ikke ønsker at den forandringen skal finne sted. Jeg tror han vet at han kan samle mye stemmer ved å være rasistisk, ved å angripe meksikanere og andre. Han vet at det er mange der ute som tror på de tingene han sier – de er lette å nå, lette velgere, på en måte.

– Mange er sinte nå. Ta-Nehisi Coates, Kendrick Lamar, aktivistene i Black Lives Matter – de uttrykker et tydelig sinne på grunn av det de ser skje rundt dem. Hvilken rolle kan sinne spille?

– Jeg tror sinne kan være sublimerende. Hvis folk blir sinte, kan de finne en måte å benytte det sinnet til å få til forandring. Black Lives Matter er et eksempel på sinne som omformes til noe sosialt forløsende, noe som lar folk be om endringer uten at det fører til at liv går tapt.

– I Citizen skriver du mye om hvor overrasket hvite folk blir når de sier lett rasistiske ting i vanvare, og om hvor sjokkerte de blir over at du blir sjokkert. Er det et vanlig fenomen?

– Hvis folk tror at deres liv er like som alle andres, så kan de også tro at de kan forstå og kommentere på fargede menneskers liv – basert på deres egne. Så når de sier ting som er basert på den forestillingen hvithet har om svarthet – som i virkeligheten ikke har noe å gjøre med faktiske svarte mennesker – så føler de seg misforstått, fordi de har jo levd i troen på at de forestillingene deles av alle. Så blir de overrasket. Folk i dag lever usammenlignbare eksistenser, og hvite forestår ikke det privilegiet som er innebygget i ideen om hvithet.

– Hva er det hvite folk ikke forstår?

– Jeg snakker om hvithet som en kategori, ikke som individuelle folk. Hvithet er så investert i sin egen overlegenhet og sine privilegier – så hvithet forstår for eksempel ikke hva det betyr å bevege seg i dette landet som et svart menneske. Hvis du ikke ser kritisk på hvithet, undersøker hvordan det er konstruert, så forstår du ikke at det du tror er normalt, faktisk er hvithet. Om du ikke skjønner at det du tror er normalt, egentlig er en del av kategorien hvithet, vil du alltid se meg som en potensiell kriminell, se svarthet som potensiell kriminalitet.

– Hvordan kan man da jobbe mot en mer forståelse av det, av at livene man lever faktisk er grunnleggende forskjellig?

– Noe som hadde hjulpet, hadde vært å begynne å se rase som noe konstruert. At hvithet har en del privilegier iboende i seg – som skjønnhet – som gjør at det blir sett som normalen. Det er en oppfatning som er der ute om at blondt hår og blå øyne er det vakreste som finnes. Det vet vi, men ingen snakker om det. Ikke sant? Blondhet er hvithet. Og hvis det er tilfellet, hva betyr det da om du har brunt hår og brune øyne og brun hud? Slike innebygde forestillinger lar hvite være bare folk, bare normalen.

– Hvordan spiller det seg ut i hverdagen?

– Vel, for eksempel som overraskelse om du skulle finne på å gjøre det bra. Fordi fargede mennesker skal ikke få til det andre får til. Jeg hørte en meksikansk student fortelle at hver gang hun treffer sine hvite naboer, sier de, «å, du går fortsatt på skolen? Så fint!» Hun er 19 eller 20 år gammel. Den antakelsen om at hun ikke ville ta utdannelse, selv om de vet at hun kom inn på college, selv om hun vokste opp i huset ved siden av dem, det er fortsatt det som projiseres på henne. Alle slike subtile, overraskede øyeblikk hinter til oss om at hvite, hvithet, eier noe som resten av oss kun får om vi er heldige eller eksepsjonelle.

– Jeg hørte nettopp en tale Martin Luther King Jr. holdt rett før han ble skutt, der han snakket om hvordan den virkelige jobben, kampen for å forandre det amerikanske tankesettet, bare så vidt hadde begynt. Er det fortvilende å kjenne på at det fortsatt er der man er i dag?

– Selvsagt skulle jeg ønske vi hadde kommet lenger, så … (sukker). Men på en rar måte hadde det ikke hatt noe å si hva folk tenker i sitt stille sinn, hvis det ikke også systematisk førte til at det ødela folks familier, til at folk havnet urettmessig i fengsel – skjønner du hva jeg mener? Mikroaggresjonene, slengbemerkningene, det gjør hverdagen ukomfortabel, gjør arbeidsplassen ukomfortabel. Men tragisk nok er det også de tingene som gjør at livet ditt bokstavelig talt står på spill. Som gjør at du i løpet av bare et øyeblikk kan bli drept. At det fortsatt er tilfelle er ufattelig.

– Du skriver at «bare det å komme overens burde ikke være ambisjonsnivået» - men slik du forteller det, ville jo det å komme overens være en forbedring, ville det ikke?

– Nei, fordi det å komme overens betyr å komme overens i segregerte verdener. Det er som politikken overfor homofile, «don’t ask, don’t tell». Det er den holdningen som har gjort at hele samfunnet har kunnet bli latt i stikken. På overflaten ser man ingen forstyrrelser, men hvis du besøker visse amerikanske lokalsamfunn ser du at alt er borte – pengene, skolene, vannet er giftig. I De forente amerikanske stater! Det er sjokkerende! Sjokkerende!

– Har du håp om at politikken, politikerne, kan hjelpe?

– Hvis jeg ikke hadde hatt et slikt håp, ville jeg ikke snakket om disse tingene. For til syvende og sist, hvem er det som bestemmer? Vi bestemmer. Noen må være folkevalgte, og jeg håper bare de menneskene kan klare å finne en slags etisk grunnforståelse i seg selv.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.