Annonse

Annonse

00:00 - 08. september 2017

Det er eksistensielt

Når livet får litteraturens form, kan flere motstridende svar være sanne samtidig.

Skriver om sønnen: Olaug Nilssen viser at virkelighet og litteratur ikke er motsetninger.

«Er dette greit, da? Kan man gjøre sånn?» Særlig mye lenger enn slike spørsmål synes ikke diskusjonen om såkalt virkelighetslitteratur å ha kommet. Og få interessante svar følger. Helga Hjorths roman Fri vilje ga oss bakoversveis, men knappest noen overraskende tanker om litteratur, sannhet eller familierelasjoner. Det betyr ikke at litterært ambisiøse tekster som tar utgangspunkt i virkelige hendelser, er begrensede i utsyn eller muligheter, slik blant andre Aftenpostens Ingunn Økland har antydet. Snarere er det våre spørsmål til denne litteraturen som bør skjerpes.

For eksempel bør vi spørre om hva som faktisk vinnes på å gi opplevde hendelser litteraturens form, fremfor presumptivt mer «saklige» skrivemåter som kommentarartikkelens eller reportasjens eller debattbokens? Hvilken intellektuell, estetisk og sågar politisk gevinst tilbyr den litterære utsigelsesposisjonen? Når Olaug Nilssen i Tung tids tale velger å gjøre fortellingen om å være mor til et barn med autisme til romanstoff, gir det anledning til å reflektere over formens muligheter og hva som skal til for å utnytte dem til fulle.

 

Annonse