Annonse

Annonse

00:00 - 25. august 2017

Å trenge gjennom til det levende

Hanne Ørstavik fortsetter selvomsorgsarbeidet fra sine foregående romaner i Over fjellet.

Nyanserer klisjeen: Forestillingen om den mildt hysteriske og selvopptatte kvinnen lever, men Ørstaviks nyere romaner nyanserer denne klisjeen, og er i enkelte partier heller ikke fremmed for å tulle med den. Arkivfoto: Ellen Lande Gossner

Anspentheten som dirret under overflaten i Hanne Ørstaviks tidlige forfatterskap, har for karakterene i hennes senere romaner blitt materiell. Angsten ligger kanskje i hodet, men den kjennes også i kjøttet, ja, endatil i selve kjødet, for som fortelleren i årets roman, Over fjellet, formulerer det, er det «noe med at det er den samme spenningen inni kjønnet mitt som jeg kjenner når jeg blir redd eller skammer meg». Fravendtheten man blant annet fant hos den knugede, selvopptatte moren i Kjærlighet (1997), har foldet seg ut til en intens interesse for hvor denne distansen til omverdenen kommer fra, hvor den sitter, hvordan en skal fri seg fra den. Dypest sett har kjernetematikken i Ørstaviks forfatterskap like fullt alltid vært den samme. Det handler om barndom, om frigjøring, om lengselen etter å møte den andre og om vanskeligheten ved å nå frem til et sted hvor nettopp det er mulig.

 

Indre jenter. Over fjellet bygger videre på tematikken fra Ørstaviks to forrige romaner, Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux (2013) og På terrassen i mørket (2014). Der har fortellerne Ruth og Paula begge nylig blitt forlatt av en skjørtejeger som likevel ikke begjærte dem, og de søker etter erkjennelse i sin seksualitet, sin avhengighet og sin kjærlighet.

HER !

Annonse