Annonse

Annonse

00:00 - 01. september 2017

Studentikoselig

Elif Batuman vil lage en studentroman som rommer filosofi à la Dostojevksij og situasjonskomedie à la Friends. Hun lykkes best med det siste.

Fort glemt: Elif Batumans studentroman er trivelig en stund, kjedelig i lengden, og til slutt høyst forglemmelig. Foto: Beowulf Sheenan

Studentlivet utgjør en underlig limbotilstand. På den ene siden åpner livet og verden seg opp i disse årene. Synapsene nærmest syder av daglig stimulans gjennom forelesninger, diskusjoner, forelskelser, hverdagsliv uten mamma og pappa og nye skråsikre meninger hver uke. På den andre siden har studenten knapt blikk for livet som kommer etterpå, eller for måter å forstå verden på som ikke hører campusen til. Sett utenfra, eller i etterpåklokskapens lys, er studentens verden så liten. Den handler nesten utelukkende om studenten selv. Det gjorde den i hvert fall for meg. Og det gjør den for Selin, heltinnen i tyrkisk-amerikanske Elif Batumans debutroman Idioten, som nå foreligger i norsk oversettelse.

Selin er en skarp jente i slutten av tenårene. I likhet med sin opphavskvinne (anno 1995, da romanen utspiller seg, vel å merke) er hun datter av tyrkiske foreldre, førsteårsstudent ved Harvard og forfatter in spe. Hun tar kurs i språk, språkfilosofi og lingvistikk. Gjennom det rykende ferske kommunikasjonsmediet e-post forelsker hun seg i en ungarsk matematikkstudent, og etter sitt innledende år ved Bostons akademiske stolthet reiser hun til Europa, og nettopp Ungarn, for å undervise landsbybarn i engelsk. Romanen er raus med henne – hun får føre ordet og det er hennes blikk vi ser verden gjennom. Som i de fleste jeg-fortellinger, står og faller denne romanen med henne: Føler vi ikke på en eller annen måte for Selin, har vi å gjøre med 500 sider nokså seig romanprosa.

 

HER !

Annonse