Annonse

Annonse

00:00 - 04. august 2017

Støvfri sone? Ikke helt.

Riksarkivets historie er blitt en berusende feststund, tross alt.

Skapene med det rare i: Riksarkivet på Kringsjå i Oslo er et drømmested for en del av oss. Foto: Ivan Brodey

Den store norske forleggeren Tor Bjerkmann (1939–1999) uttalte en gang om en bok at den bar preg av at forfatteren hadde tygget og tygget, men jo mer han tygget, jo mer vokste stoffet i munnen på ham slik at det ble umulig både å spytte det ut eller å svelge det.

Grunnen til at anekdoten melder seg i bevisstheten under lesningen av den grundige boken om Riksarkivet, er at forfatteren, den erfarne historikeren Åsmund Svendsen, gang på gang bryter med sin kronologisk anlagte fremstilling og griper tilbake, slik at leseren for ofte får følelsen av å bli stående på stedet hvil. Svendsen har tidligere skrevet blant annet en viktig biografi om Halvdan Koht og flere betydelige lokal- og regionalhistoriske arbeider fra Østfold, og viser sin analytiske klokskap når han viser hvilke konsekvenser det måtte få om Riksarkivet oppfattet seg som et arkiv som skulle være til nytte enten for staten eller for historikerne. I det første tilfellet ble arkivet redusert til et slags depot- eller fjernarkiv for departementene, mens det som historikernes arkiv skulle være hele folkets hukommelse.

Av og til virker det som om det eneste Riksarkivet har vært opptatt av er kassasjoner og byggesaker. De to tingene henger sammen: Hvis alle dokumenter skal bevares, kreves det enormt med plass, og det ligger vel i arkivarens yrkesetos at han og hun vil kaste minst mulig. Da melder plassmangelen seg heller før enn siden. Det må aldri bli slik at det kastes på grunn av plassmangel. Det er en faglig vurdering som skal ligge bak når dokumenter betraktes som uinteressante for ettertiden.

HER !

Annonse