Annonse

Annonse

00:00 - 11. august 2017

Bernhard Ellefsen: Så høyt hun synger

Overtalelsen er viktigere enn sannheten i Helga Hjorths romansvar til søsteren Vigdis, skriver Bernhard Ellefsen.

Kildefoto: Sturlason (Helga Hjorth) og Agnete Brun (Vigdis Hjorth)

AKTUELL BOK

Helga Hjorth

Fri vilje

307 sider

Kagge forlag, 2017

Da litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen under fjorårets debatt om «virkelighetslitteratur» hevdet at litterær kvalitet «unnskylder mye» (som Aftenposten parafraserte ham), var det nærliggende å tenke at vi her befant oss i det samme moralske landskapet hvor vi også støter på vendinger à la man kan ikke lage en omelett uten å knuse noen egg. Jo mer velsmakende omelett, desto flere eller mer dyrebare egg kan vi tillate oss å slå hull på.

Det er slik Vigdis Hjorths søster Helga – til daglig jurist, som denne uken utkom med romanen Fri vilje, et litterært svar på fjorårets omdiskuterte Arv og miljø – forstår Bjerck Hagens kommentar til den bestselgende boken som nokså åpenbart rommet en incest-anklage mot forfatterens far. «Mamma og pappa var vel like mye ute å kjøre uavhengig av om Veras bok holdt mål kvalitetsmessig», skriver Helga Hjorth i sin fortelling om disse to-tre konfliktfylte årene av familien Hjorths liv.

Å tenke litterær kvalitet som noe verdensfjernt, liksom estetisk – på linje med ord som vakkert, harmonisk eller velskrevet – er en utbredt feiltagelse. En roman kan ikke være god hvis den samtidig er moralsk eller intellektuelt skjødesløs. Vigdis Hjorths Arv og miljø er fortellerens j’accuse mot sin familie, ja visst, men den undersøker sine egne premisser med en veldig nysgjerrighet. Det å ha rett til sin egen fortelling, betydningen av å bli hørt, begrensningene ved konvensjonelt forsoningsarbeid, de prinsipielle problemene ved å fremsette så vel som å anerkjenne en overgrepshistorie som ligger tiår tilbake i tid – alt dette settes under debatt i Hjorths roman, faktisk i den grad at enkelte partier kan oppleves i overkant pedagogiske. Samtidig finner romanen sitt litterære trykk i anklagen. Men denne romanen roper ikke først og fremst «jeg ble voldtatt», den roper «JEG VIL BLI HØRT!»

 

Helga Hjorths Fri vilje er en roman, slik også Arv og miljø er det, men romaner hører virkeligheten til. Forestillingen om at romanen som form er identisk med fiksjon gjorde mye av fjorårets debatt om virkelighetslitteratur til heller forvirrende lesning. Fri vilje er sågar en ganske vellykket roman, i hvert fall som debut betraktet.

Den er velkomponert, og ved å være minst like farlig, risikabel og oppsiktsvekkende som boken den ikke bare svarer på, men også i form speiler, blir den en intens leseropplevelse. Samtidig må den tåle å bli lest med en viss mistenksomhet. Ikke bare er dette et åpenbart forsvarsskrift, for ikke å si en litterært utformet hevn, den er også et angrep på legitimiteten i en påstand om et overgrep. Og en slik mistanke, eller det vi kanskje heller burde kalle et mildt ideologikritisk blikk, tåler romanen dårlig.

Boken forteller at Helga Hjorth har gått på skrivekurs hos Henrik Langeland. Det hun lærte der, bruker hun til å gi sin sluttprosedyre romanens form. For det er det denne boken er: En prosedyre mot Vigdis Hjorth. På retorisk snedig og narrativt tålmodig vis bygger Helga Hjorth opp om sin sak langs to spor: Fortellingen om den trygge, solide, varme og autentiske faren. Og om den flamboyante, dramatiske, hysteriske, diktende, selvopptatte forfattersøsteren.

Det er så konsekvent gjort, så solid konstruert, og nærmest uten sprekker. Alle forbehold tar hun, alle innvendinger leseren kan tenkes å komme på blir imøtegått underveis. Ikke bare er utgivelsen av Fri vilje en PR-triumf av dimensjoner, slik denne ukens mediedekning har vist, den er samtidig en perfekt eksekvert vendetta. Og som alle romaner med et entydig budskap, faller den på sin egen entydighet.

 

En roman kan ikke være god hvis den sam­tidig er moralsk eller intellektuelt skjødesløs.

Angrepet på søsterens troverdighet henter sine våpen fra et velkjent arsenal. I en viktig passasje kan vi lese følgende: «Farvel. En stor sorg. Ordene til Vera virket forstyrrende, syntes jeg, liksom forstørrende. De passet bedre der de vanligvis ble brukt: i litteraturen, på scenen. I virkeligheten ble det noe konstruert og uekte over det.» Dette kan vi ikke forstå annerledes enn som en advarsel: Stol aldri på en forfatter. Særlig ikke en av den kvinnelige, drikkfeldige typen med store geberder. Bildet av Vera er uten nyanser. Hun er teatralsk og høylytt, hun tar all plassen, hun er slitsom og selvopptatt. «Livet til Vera var en performance. Hun iscenesatte, og nå hadde hun trukket alle opp på scenen.» Denne kvinnen er bare løgn og forbannet dikt.

Portrettet av faren øser av et tilsvarende kjent repertoar: «Jeg husket ryggen til pappa. Stor og trygg i blå anorakk. Tauet rundt livet, bundet fast til den improviserte skikjelken der jeg satt. […] Tauet rundt livet, det så tungt ut, men pappa dro meg i den blå anorakken så lett som ingenting. Så snudde han seg og smilte til meg og hele den store familien sin.» En staut kar i norsk natur, sågar med ski på bena.

Og romanen fører det ene karaktervitnet etter det andre på farens vegne. Gamle venner, vanlige folk med sunt bondevett. «Så glad jeg er for å få snakke med deg», sier en av fortellerens hyttenaboer, som har stilt seg vantro til viraken omkring søsterens bok. «Faren din var en sånn skikkelig mann. Jeg kjente ham godt. Det var derfor jeg ikke skjønte noen ting.»

Med langelandsk grep om sirkelkomposisjonen, slutter romanen der den begynner, i farens begravelse. Og de siste setningene er ment å sementere bildene som er tegnet opp gjennom 300 sider: «Jeg, Nina, som sitter der. Den yngste, som aldri pleide å si noe. Hører stemmen til Vera. Så høyt hun synger. Gjentar for meg selv den siste setningen fra talen min. Hvil i fred, kjære pappa.» Vi føler forsvarsadvokatens sørgmodige blikk på oss i juryen. Så høyt hun synger.

 

At Helga Hjorth har skrevet den perfekte prosedyre betyr ikke at hun er løgnaktig. Arv og miljø beskriver en genuin familietragedie: En datter forteller sine søsken at hun er utsatt for farens overgrep, men hun har ingen bevis. Hennes søsken blir stilt overfor en uoppløselig floke. Hvem skal de tro på, og hva skal de gjøre med det? Fri vilje bekrefter på den ene siden det bildet Vigdis Hjorth gir av familien i Arv og miljø, familien som for enhver pris nekter henne fortellingen om overgrepet. De svarer fandeme med en motroman! Samtidig demonstrerer den dilemmaet Vigdis Hjorth også er var for. Familien kan ikke annet enn å velge side. Nøytralitet er ikke en tilgjengelig posisjon.

Den grunnleggende forskjellen ligger likevel i at Helga Hjorths prosedyre er ment å overbevise leseren. Romanen er et forsvarsskrift hvor hver bestanddel har en taktisk motivasjon. Viktigere enn sannhet er overtalelsen. Arv og miljø er derimot en sannhetssøkende roman. På dette punktet er det Helga Hjorths forståelse av sin søsters viktigste credo er dypt mangelfull.

Når Vigdis Hjorth har skrevet og gjentatt at «det hun dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant og være sannere», betyr ikke det at hun finner på ting – for eksempel overgrep – og kaller dem sannheter. Det betyr derimot at sannheten om det aller vondeste som oftest ligger i enden av en rekke om- og blindveier, og at det som er sant også kan være umulig, eller ­tragisk, eller begge deler.

Annonse