Annonse

Annonse

00:00 - 18. august 2017

Minne og metode

Debatten om virkelighetslitteraturen bryter seg inn på områder som vanligvis diskuteres i psykologiske fagtidsskrifter, ikke på avisenes kultursider. Hva er falske minner?

Minner i endring: Hukommelsen vår er en fleksibel og kreativ prosess, forklarer nevropsykolog Ylva Østby. Illustrasjon: Morgenbladet/Foto: Ukjent /Norsk Industrimuseum

Med utgivelsen av Helga Hjorths roman Fri vilje i forrige uke har debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen blusset opp igjen. Fri vilje er et svar på søsteren Vigdis Hjorths roman Arv og miljø, som ble utgitt i fjor og sto i sentrum for et stort ordskifte om skjønnlitteraturens forhold til reelle hendelser og mennesker: Hadde Vigdis Hjorth skrevet en lett fordekt selvbiografi der hun utleverte familien og anklaget sin egen far for incest? Eller var dette en forenklende lesning av en roman som undersøkte hva det innebærer å leve med – og fortelle om – en overgrepserfaring?

Med Fri vilje, som tar for seg mange av de samme hendelsene som Arv og miljø, men fra synspunktet til en av de andre søstrene i familien, er forfatteres bruk av levende modeller igjen satt på dagsorden. Samtidig har utgivelsen virvlet opp spørsmål som hører psykologien til. På baksiden av ukens avis skriver Elin Ørjasæter at Helga Hjorths roman «er rystende gjenkjennelig for alle som lever i nærheten av noen med dramatiserende personlighetsforstyrrelse». Et annet begrep fra psykologien som har begynt å dukke opp på avissidene med utgivelsen av Helga Hjorths roman, er falske minner.

Begrepet ble introdusert allerede i fjorårets debatt omkring Arv og miljø av litteraturkritiker Ola Hegdal, som mente å kunne påvise «at det klart mest sannsynlige er at [hovedpersonen] har innbilt seg overgrepene i barndommen» (Aftenposten, 19. oktober 2016). I Fri vilje gjentas påstanden: Fortelleren mener «det mest sannsynlige» er at forfattersøsteren «hadde fått falske minner da hun gikk i psykoanalyse og drev med drømmetolkning og leste Freud».

Annonse