Annonse

Annonse

00:00 - 04. august 2017

Den siste fredagen i juli

Ingenting var for stort, ingenting for smått for dikteren Stein Mehren.

Destillat: Stein Mehren kunne med en ustanselig selvfornyende åpenhet for verden gripe til nær sagt et hvilket som helst emne og utvinne det sanne poetiske destillat av det. Fotografiet er fra 1982. Foto: Morten Krogvold

Og er det mer å si enn dette / så si det fort før døden flammer.

Slik lyder de siste linjene i det siste diktet i det som skulle bli Stein Mehrens siste diktsamling, Ordre (2008). Mer skulle det ikke bli å si på prent, for ham, skjønt det hadde det antagelig blitt om han hadde fått beholde full førlighet til det siste, til denne siste fredagen i juli. Da mistet vi det mennesket som nok vil vise seg stadig klarere å være vår betydeligste og mest vidtfavnende poet i det siste halve århundret.

Før døden flammer: dette så å si brennbare eksistensielle var det presserende perspektivet for Mehren, fra første ferd til siste seilas. Døden er det damoklessverd som gir livet mening, mens dikteren roper så ekkoet runger i et av sine siste dikt: «Jeg vil leve». I samme fase skriver han galgenlystig om sine daglige ubønnhørlige møter med «Doktor Parkinson», og forvandler med et velkjent litterært motiv seg selv og sine skjebnefeller på omsorgssenteret til beboere av Underverdenen – alt gjort med et litterært overskudd som trofast speiler, men også transcenderer livets fortredeligheter.

HER !

Annonse