Annonse

Annonse

00:00 - 14. juli 2017

Sorgarbeid

Mye flaksing med vingene til tross, det er de konkrete tapsbeskrivelsene i Max Porters suksessroman som beveger.

Kra-kra-kra! Kråka blir en slags inkarnasjon av alle de upassende, kaotiske, motstridende, engstelige, triste, begjærlige tankene som feier gjennom bevisstheten til et sørgende menneske. Foto: Thorfinn Bekkelund / NTB Scanpix

De sterkeste bøkene jeg har lest om sorg, motsetter seg ideen om et sorgarbeid. Hverken Joan Didion (The Year of Magical Thinking), Joyce Carol Oates (A Widow’s Tale) eller Naja Marie Aidt (Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage) åpner for at sorgen kan avta, eller sågar ha en ende, i sine litterære fortellinger om det å miste noen. I stedet protesterer de mot de forventningene omgivelsene ofte har til sorgens «fremdrift». Bare én ting er like vondt som tapet av en som er elsket, og det er tapet av sorgen. Selve forestillingen om at tiden leger også dette såret, gjør dem rasende.

I britiske Max Porters bejublede debutroman Sorg er den greia med fjær møter vi en tobarnsfar som har mistet kona/kjæresten sin. Da han har det som aller verst, ringer det på døren, og inn virvler en gigantisk kråke som hevder han er der for å hjelpe mannen gjennom sorgen: «Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg». Det mest overraskende ved denne sorgfortellingen er ikke at den inneholder en svær kråke som lar ordene strømme – nei, det er at boken allerede på de første sidene antyder en slags ende på sorgen. «Jeg har tro på den terapeutiske metoden», sier kråka i et sjeldent klart øyeblikk (den snakker ellers som en småfull poet med Tourettes), og motsier dermed så å si all annen interessant litteratur jeg har lest om sorg.

 

Lese mer?

UKEPASS
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
-50%
Unngå feriehjerne
Hold hodet kaldt med Morgenbladet i sommer
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse