Annonse

Annonse

00:00 - 28. juli 2017

Hybridenes tid er nå

Sett på avstand kommer gnålet om «romanens død» og om «reality hunger» til å fortone seg som en like snever litterær ideologi som 70-tallets sosialrealistiske dogmatikk, skriver Jan Kjærstad.

Noe av det som alltid har forbauset meg med Norge, er vår ustoppelige hang til å opphøye én kategori fiksjon til den mest verdifulle – og la den bli den dominerende litterære form i cirka ti år av gangen. Jeg mener bestemt at dette ikke skjer, iallfall ikke i så tydelig grad, i andre land. Vi har en lei forkjærlighet for enten – eller, der andre nasjoner tenker både – og.

Var det én ting jeg lærte i løpet av mitt embetsstudium i teologi, var det å betvile alle former for dogmatisk tenkning. Også forfattere, mener jeg, bør per definisjon være dogmesprengere.

Skrivespirer hører ofte at de ikke skal bruke adjektiver, mange forståsegpåere er helt fanatiske på dette, og viser gjerne til Hemingway – uvitende om at Hemingway selvfølgelig brukte adjektiver. Når jeg holder skrivekurs, pleier jeg – som motgift – å lese opp en setning som åpner med ti adjektiver på rad: «Stormogulen, den støvete, kamptrette, seierrike, tankefulle, så vidt overvektige, desillusjonerte, bebartede, poetiske, overseksualiserte og eneveldige keiseren…» (fra Trollkvinnen fra Firenze (2008) av Salman Rushdie).

Annonse