Annonse
00:00 - 28. juli 2017

Emil Flatø om jeg-et i samtidslitteraturen

Det mest private kan lett forveksles med det mest sanne, skriver Emil Flatø.

Annonse

Du skal ikke lenger enn 50 sider inn i Emmanuel Carrères nyeste bok The Kingdom (Le royaume, foreløpig ikke oversatt til norsk), om de tidlige kristne, før forfatteren trer fullstendig ut av stoffet og forteller om en slags skrivesperre han taklet ved å sluke romaner og masturbere, døsig, om hverandre.

Det setter liksom tonen. I en bok som ellers er full av velfunderte og fantasifulle betraktninger om det nye testamentets historiske opphav, er det bare to ting som følger leseren hele veien: Carrères selvanskuelse, raffinert gjennom et liv med parisisk psykoanalyse og nevrosene til et velholdt akademikerbarn. Og onanivanene hans.

En av de lengste passasjene i boken burde handlet om maleriske representasjoner av (jomfru) Maria og hennes historiske liv, men tar heller en uventet retning når Carrère finner amatørpornosnutten «brunette masturbates and has 2 orgasms», og blir helt oppslukt. Han ser den minst 20 ganger om igjen. Carrère forestiller seg at denne brunetten har mer klasse enn den gjengse pornofilmskuespilleren. Hun kunne like gjerne, sosiologisk sett, være hans kone eller en av vennene deres fra yogaklassen – det er dette som gjør ham så besatt av filmen, foreslår hans kone i en epost. (At denne eposten i det hele tatt står på trykk gjør meg nysgjerrig på forholdet mellom å kuratere fra, opptre i og skildre sitt eget liv: «når du beskriver effekten hennes rykninger har på deg, er underteksten at du tenner på kvinners nytelse,» skriver hun i slutten av eposten, «Jeg er heldig»).

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
ved kjøp av abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Sadisme, manipulering og overskridelse håndteres nokså oppskriftsmessig i disse novellene.
– Dette er helt i tråd med regjeringens litteraturpolitikk, og ikke overraskende i det hele tatt.