Annonse
00:00 - 02. juni 2017

Litteraturens siamesiske tvillinger

Det er meningsløst å vurdere en forfatters sakprosaverk lavere enn skjønnlitteraturen, skriver Aminatta Forna.

Annonse

For noen år siden satt jeg i juryen for en litteraturpris. Den skulle deles ut på grunnlag av en forfatters samlede produksjon, men statuttene tilsa at bare det skjønnlitterære forfatterskapet skulle tas i betraktning, ikke eventuelle sakprosaverk. Dette virket meningsløst på meg, og det sa jeg ifra om. Som romanforfatter og essayist ser jeg på de to formene som siamesiske tvillinger – temaene og motivene er de samme, de stammer fra den samme hjernen, men de strømmer ut i to forskjellige «kropper». Dette gjelder alle forfattere jeg kommer på, som skriver både skjønnlitteratur og sakprosa. Marilynne Robinsons romaner Gilead, Home og Housekeeping reflekterer på lik linje med de sterke essayene hennes over kristendom og moral. Gabriel García Márquez’ romaner Kjærlighet i koleraens tid og Beretningen om et varslet mord sier like mye om det moderne Colombias tilblivelse og historie som hans sakprosabok Kidnappet. Aleksandar Hemon utforsker temaer som tap og flukten fra hjembyen Sarajevo like mye i romanen Nowhere Man som i essaysamlingen Boka om alle mine liv.

En gang ble jeg intervjuet på radioen om debutromanen min, Ancestor Stones, som var min andre utgivelse etter en memoarbok som hadde fått ganske mye oppmerksomhet. Romanen handlet om fire kvinner som var søstre, men som vokste opp i forskjellige epoker av et lands historie. Intervjueren stilte et spørsmål jeg stusset over. Hvorfor hadde jeg ikke skrevet fortellingen som et sakprosaverk? Jeg svarte at det ville ha vært vanskelig, personene fantes ikke, og det som skjedde med dem i boken, hadde aldri funnet sted. Senere brukte jeg litt tid på å gruble over spørsmålet. Intervjueren, som hadde snakket med hundrevis av forfattere i sin karriere – forsto hun virkelig skriveprosessen så dårlig? Jeg lurte på om hun, i likhet med nokså mange andre lesere, fant jeg ut, bare gikk ut fra at familien i boken ikke var annet enn en lett forkledd versjon av min egen. Det historiske bakteppet var jo sant, men selve fortellingene, menneskene, hadde jeg diktet opp.

Annonse