Annonse

Annonse

00:00 - 16. juni 2017

Les meg sånn

Med kampvilje forkledd som ydmykhet, slår Gunnhild Øyehaug et slag for en mer overraskende litteratur.

Skriver om å skrive: Gunnhild Øyehaug. Foto: Ellen Lande Gossner

Fakta

Gunnhild Øyehaug

Miniatyrlesingar. 19 tekstar om litteratur

108 sider, Kolon 2017

Kaster vi et blikk på norske forfatteres litteraturkritikk de siste hundre årene, finner vi to hovedleirer, to ikke helt adskilte, men likevel distinkt forskjellige måter forfattere skriver om andres litteratur på. På den ene siden har vi de som holder sin kritikergjerning mer eller mindre adskilt fra sin rolle som forfatter: En Sigurd Hoel, en Ronald Fangen, for ikke å snakke om de mange forfatterne som i dag signerer bokanmeldelser og miniessays i norske aviser (Morten Langeland, Tina Åmodt, Odd W. Surén og så videre).

På den andre siden har vi de mer aktivistisk orienterte forfatterkritikerne, som introduserer, vurderer, kritiserer og hyller andres litteratur med bevisst eller ubevisst mål om å berede grunnen for sin egen skrivemåte, og styrke premissene for sin egen mottagelse. Tydeligst og mest berømt i denne leiren er Profil-kretsen, og senere Jan Kjærstad.

 

Kraftsentrum. Med Gunnhild Øyehaugs nye, bittelille bok med undertittel «19 tekstar om litteratur» foran meg på arbeidsbordet, tenker jeg innledningsvis at hun tilhører de entusiastiske, men nokså distanserte formidlerne i leir nummer én. Det ligger en slags avslappet raushet i disse tekstene som jeg ikke forbinder med litteraturfeltets estetiske kamper.

Etter bare noen sider viser det seg imidlertid å forholde seg nøyaktig motsatt. Hun er fremdeles den samme Øyehaug som sammen med forfatterkollega Olaug Nilssen satte seg fore å stikke hull på bergenslitteraturens selvhøytidelige ballong med tidsskriftet Kraftsentrum for et drøyt tiår siden (bladets første nummer het «Drit i litteraturen», en overskrift flere av bidragene tok bokstavelig). Miniatyrlesingar er en bok hvor Øyehaug skriver om andre som skriver som henne, og om hva slags lesninger slik litteratur egentlig fortjener.

 

Kritikk på små flater. For Øyehaugs trofaste lesere vil nok det litterære pantheon som avtegner seg i disse tekstene, være velkjent, eller i hvert fall ikke så overraskende: Olav H. Hauge, Gustave Flaubert, Lydia Davis, og øverst av dem alle, guttegeniet Arthur Rimbaud. En av bokens tidlige tekster slår et slag for sjangeren biografantasy («… oppvekstromanar frå Mars», «hovudpersonen i romanen vil heite det samme som forfattaren, men vere kledd i romdrakt»), noe som ikke er så nytt som det høres ut, ifølge Øyehaug, vi finner det allerede i Rimbauds Årstid i helvete fra 1873 (og i Øyehaugs bok fra i fjor, Draumskrivar, er det uimotståelig å tilføye).

Når hun roser denne diktsamlingen for en aldeles uoverskuelig sammenblanding av levd liv og vill, villere, villest fantasi, er det til å forstå at han utgjør den øyehaugske gullstandard. Hennes største styrke er jo nettopp sympativekkende, innlevelsesinviterende beskrivelser av (ganske) vanlige folk og situasjoner, plutselig avbrutt av det høyst uvanlige.

 

Miniatyrlesingar viser en Øyehaug med begge bena i den aktivistiske forsamlingen av forfatterkritikere.

I sakte film. Behandlingen av forbildene og valgslektskapene er ærlig talt litt skuffende. Metoden i Miniatyrlesingar er å vise litteraturens store muligheter gjennom små eksempler. Noen setninger av en Davis eller en Flaubert eller en Helle Helle skal vise oss litteraturens fyrverkeri i sakte film. Se, her er de små eksplosjonene som fyller himmelen vår med fargespill! Dette er ingen uvanlig litteraturkritisk metode. Å sitere godt, å pakke ut sitatets kvaliteter ved hjelp av to-tre sylskarpt observante setninger, det er slikt virkelig gode kritikere greier.

Øyehaugs bruk av slike små sitater, som hun gang på gang presenterer som det helt store, det avgjørende øyeblikket, kommer ikke forbi påstandsnivået, slik jeg ser det. Noen ganger snubler hun dessuten beint uti litteraturkritiske klisjeer av det vasne slaget. En adjektivoverlesset setning som denne er temmelig elendig, selv om den er skrevet av en så god forfatter som Øyehaug: «Noko av det som gjer Lydia Davis til ein genial forfattar, er nettopp denne evna til å late magi oppstå av ekstremt presis observasjon.»

 

Nedenfor fjellet. Senker vi blikket litt ned fra hennes Akropolis, ned til den livlige diskusjonen på torget ved foten av fjellet, finner vi derimot noen formidable lyspunkter av noen lesninger. Aller sterkest fremstår teksten om den svenske poeten Sonja Åkesson, som tar utgangspunkt i en samling musikalske tolkninger av hennes dikt på en plate fra 2010. Særlig interessert er Øyehaug i diktet «Neejj», et lyddikt hun ikke egentlig hadde forholdt seg til tidligere, men som hun – etter å ha hørt det i form av en sang – forstår som en lydpoetisk representasjon av det å føde. Øyehaug får maksimalt ut av diktet, ja, hun skriver rett og slett nydelig om det, og hun begynner allerede med tittelen:

 

Denne overgangen frå ’Nee’ til det lyse ’ijj’ ville signalisere, for dei som kan fødespråket, at dette neiet kom frå ei kvinne med rier. Ein annan transkripsjon, t.d. ’nææææææææi!’ ville kunne tyde kva som helst, at ein hadde fått 77 000 kroner i skattesmell, at ein såg nypussa krystall gå i golvet, og så vidare, men dette lyse ’ijj’ ville signalisere: føding. Dei som høyrde på, ville kunne prøve å lette situasjonen for henne, ved å gi henne saft med sugerøyr, stryke henne med skjelvande hender over panna, etc.

Her lykkes Øyehaug fullt ut i å bygge en hel situasjon, en forbløffende konkret situasjon, ut av et enkelt ord, og vi tror på henne. Slik skal vi forstå Åkessons dikt.

Også de to tekstene om poeten og barnebokforfatteren Sissel Solbjørg Bjugn gir, noen litt vel fikse grep til tross (den ene er formet som en «eksamen i den nynorske kvinna»), vaskeekte leselyst. Så får det heller være at Øyehaugs hyllest til Gro Dahle snubler allerede i første setning: «Vi utroper hermed Gro Dahle til ei legende», en ­påstand som vanskelig lar seg forsvare litteraturkritisk, noe denne miniatyrlesningen ufrivillig demonstrerer ved å ­kommentere nokså alminnelige dikt med generisk ros à la «Det er så enkelt, og samstundes så heilt umogleg. Godt då, at desse dikta finst.»

 

Å skrive sine premisser. At Miniatyrlesingar, i likhet med tidsskriftprosjektet Kraftsentrum, viser en Øyehaug med begge bena i den aktivistiske forsamlingen av forfatterkritikere, er dens største styrke og mest engasjerende trekk. Gløtter vi oss over skulderen, til for eksempel hennes to seneste romanutgivelser, finner vi en rekke tekster i Miniatyrlesingar som begrunner, forsvarer, forklarer og be­jubler skrivemåter hun gjør bruk av der.

Gunnhild Øyehaug vil ha en friere litteratur, en mer litterær litteratur, en litteratur som uanstrengt blander det aller nærmeste med det mest høytsvevende, for ikke å si spekulative. Hun vil ha en litteratur som ikke skjuler det faktum at den er litteratur, som ikke er redd for å la leseren høre tannhjulene som kverner rundt i romanmaskineriet. Denne litteraturen er det hun skriver om, og denne litteraturen er det hun skriver.

 

Annonse