Annonse

Annonse

00:00 - 16. juni 2017

Diktatoren og dukkespilleren

Milan Kundera er fremdeles like god på livets bagateller som på tilværelsens essens.

Første roman på 14 år: Milan Kundera - her i Praha i 1973, to år før han flyttet fra Tsjekkoslovakia til Frankrike - har i et femti år langt forfatterskap gjort spøken til midtpunkt. Årets roman er intet unntak. Foto: Afp / NTB Scanpix

Anmeldelse

Milan Kundera

En fest for ubetydeligheten

Oversatt av Thomas Lundbo

160 sider Cappelen Damm 2017

Milan Kundera ble født i Tsjekkoslovakia 1. april 1929, og tillegger det «metafysisk betydning» at fødselen potensielt kunne blitt tatt som en aprilsnarr. Sannsynligvis er utsagnet ment som en spøk. Men det må være noe sant i det også: Han debuterte i 1967 med romanen En spøk, og har i sitt nå femti år lange forfatterskap gjort spøken til midtpunkt. Slikt gjør ingen ambisiøs skjønnlitterær forfatter om han ikke har et uvanlig intimt og alvorlig forhold til spøken som fenomen.

 

Stalins spøk. I sin første roman på 14 år, En fest for ubetydeligheten, tar Kundera seg den frihet å spøke med Stalin. Eller er det Stalin som spøker med oss? Kundera siterer en historie Stalin skal ha fortalt sine håndlangere i Politbyrået, deriblant Khrusjtsjov, som offentliggjorde den i sine memoarer.

Hva spøken gikk ut på, kan vi la ligge. Hovedpoenget er – og her fraviker så vidt jeg kan se Kundera de historiske kildene – at den førte til oppstandelse etter endt arbeidsdag, da komitémedlemmene trodde seg utenfor diktatorens hørevidde, og luftet sin forargelse for hverandre. Siden historien var utrolig, trodde de at Stalin løy dem rett opp i ansiktet. Ingen av dem hadde vært i stand til å oppfatte at det var en spøk.

Romanen tar til orde for at denne mangelen på humoristisk sans var «begynnelsen på en ny stor epoke i verdenshistorien».

 

Farse og filosofi. Er vi inne i den epoken nå, og er dette ment som samtidsdiagnostikk? Skulle kulturen være mer fremmed for humor og ablegøyer nå enn før?

Jeg foretrekker heller å lese det som et uttrykk for en sinnsstemning. Bak «klagesangen over vitsenes endelikt», som det heter i en av romanens mellomtitler, ligger den nå 88 år gamle forfatterens sorg over å føle døden rykke nærmere og gradvis frata ham helsen og venner og andre forutsetninger for genuin livsbejaelse.

Kanskje er det heller ikke urimelig å se det som en gammel storhets fornærmede sukk: Dere er ikke lenger rustet til å forstå meg!

Utgivelser som Latteren og glemselens bok og Tilværelsens uutholdelige letthet gjorde Kundera til verdensstjerne på 1980-tallet, da hans ironiske dissidentlitteratur med handling lagt til Tsjekkoslovakia sammenfalt med oppløsningen av østblokken. Men mottagelsen av forfatterskapet har kjølnet i samme takt som hans romaner er blitt mer «franske», knappere og mer kunstlete i sin sidestilling av farse og filosofi, mer distansert fra den umiddelbare politiske virkeligheten.

 

Forførende. Mange scener i årets bok involverer kommunikasjonssvikt og komisk eksperimentering med diverse uforståelige, men likevel forførende språkpraksiser. I lys av disse samt tilstedeværelsen av en amatørdukkespiller som tenker på å adaptere Stalin-anekdoten til dukketeater, kan det være nærliggende å tolke boken som metafiksjon, eller i hvert fall som en refleksjon over kunstneren og hans forhold til publikum.

Som Stalin frustrerte sine undersåtter i Politbyrået, skaper dukkespilleren stor forvirring i Luxembourg-hagen når hans Stalin-stykke tilsynelatende oppføres i romanens bisarre sluttscene. Bak både diktatorens luner og dukkespillerens fakter aner vi trådtrekkeren fremfor noen: forfatteren selv.

 

Arkitektonisk fantasi. Men romanen er så rik og uregjerlig, i positiv forstand ufokusert, at det å skulle skille det betydningsfulle fra det ubetydelige i den, er et høyst risikabelt foretakende.

Noen tolkningsveier virker imidlertid mer farbare enn andre: En fest for ubetydeligheten handler mye om å eldes, om det å føle generasjonskløften som skiller en fra samfunnets dominante krefter, øke og de erotiske mulighetene minke. De ubetydelige samtalene om stort og smått, i lukket selskap venner imellom, er alt som gjenstår.

Det hviler en trist grunnstemning over romanen, men forfatterens lette touch, arkitektoniske fantasi og sardoniske vidd får den likevel til å virke oppløftende, ja, som en aldri så liten og ikke altfor svimete fest.

Noen gamle og halvgamle venner samles for å feire en fødselsdag. Det er samtidig en markering av dødens patos, for jubilanten har løyet på seg en uhelbredelig kreftsykdom som han tror kan kaste en heltemodig aura over ham på sine gamle dager. Blant gjestene spiller en middelaldrende kvinne rollen som ideal: Hun har angivelig prestert å gå direkte fra sin elskedes dødsleie til middag med vennene sine, og vitset og ledd «mens øynene fortsatt var røde av tårer». Hun er inkarnasjonen av en livskraft som ikke lar seg stagge av dødens skygge, ja, som snarere intensiveres av den.

 

Spøkens subversive muligheter. Kundera har i roman etter roman dyrket spøkens subversive muligheter. Som tidligere borger av det kommunistiske Tsjekkoslovakia har han lært at humoren kan fortone seg som et undertrykt folks viktigste forsvar mot nettopp den totalitarismen Stalin representerer. Spøken er opprørsk.

Men den ultimate opprøreren i vår kulturhistorie er Satan, og spøken og latteren kan romme nihilisme. Rundt Kunderas tematisering av spøken sirkler noen relaterte begreper som oftest tillegges positiv verdi og gjenspeiles i forfatterens farseaktige stil og form: latter. Letthet. Lys. Og ubetydelighet.

Men Kundera sier seg sjelden fornøyd med sine egne ideer, og innføyer rett som det er antitesene og skaper uløselige paradokser. Stalins spøk og latter fungerer i denne romanen som en påminnelse om ekstremismen som ligger på lur i enhver verdi og idé som får gå uimotsagt. Heller ikke romanens feiring av de små ting, av ubetydeligheten, slipper unna kompliserende paradokser: «Ubetydeligheten, kjære venn, det er essensen ved eksistensen», sier av romanens personer, og røper ufrivillig hvor sterk driften mot mening og vesentlighet er i all tenkning, i alt liv. Vi er ikke fornøyd med bare de små ting; ingen fest kan rette på det.

 

Bagateller. Som i flere av sine senere romaner, kanskje mest utpreget i Langsomheten (1995), reduserer Kundera her sitt romanunivers til noe av et dukketeater, en commedia dell‘arte, og skaper med hjelp av tydelige typer og hurtige perspektivskift en dynamisk og fornøyelig dialog om livets bagateller – eller var det essens? – med en imponerende økonomi. Etter mitt syn har ikke Kundera tapt seg stort med årene.

Annonse