Annonse

Annonse

00:00 - 19. mai 2017

Å samle tankene

To forfattere skriver på oppdrag og samler siden tekstene – den ene en fullkommen bok, den andre en sprikende samling pekere mot samtiden. Vi trenger begge forfattertypene.

Forskningsfronten: Amerikanske Siri Hustvedt skriver om kunst og kultur i lys av moderne nevrovitenskap og psykologi. Foto: Ellen Lande Gossner

Anmeldelse

Inger Christensen

Hemmelighetstilstanden

Oversatt av Camilla Groth

155 sider

Pax 2017

Siri Hustvedt

Kvinne ser på menn som ser på kvinner

Oversatt av Knut Johansen

200 sider

Aschehoug 2017

Når Inger Christensens essaysamling Hemmelighetstilstanden for første gang utkommer på norsk, samtidig med Siri Hustvedt Kvinne ser på menn som ser på kvinner, vekkes min nysgjerrighet. Her har vi to essaysamlinger fra forfattere som begge nærer en dyp fascinasjon for naturvitenskap, som begge har en evne til å trekke forskning inn i litteratur og tenkning, og som begge tar mål av seg til å knytte hverdagsobservasjoner og eksistensielle grunnspørsmål sammen med vitenskapelige innsikter. Begge er utgivelser av tekster skrevet på oppdrag og til ulike anledninger – magasiner, aviser, forord til kataloger.

 

Sommerfugleffekten. Inger Christensen var den danske dikterdronningen som ble ansett som en favoritt til Nobelprisen, og som med diktsamlinger som Alfabet, Sommerfugledalen og Det kombinerte en sjelden formmessig bevissthet med et ideal om å skrive så hverdagsnært og ujålete som mulig – og som samtidig trakk matematikk, kaosteori, og naturvitenskap inn i diktningen. I Hemmelighetstilstanden legger hun frem tenkningen som ligger bak hennes bruk av for eksempel matematikeren Fibonaccis tallrekke, og viser hvordan en diktning som tar utgangspunkt i matematisk strenghet, i bunn og grunn tar sikte på det motsatte: Heller kaosteoriens sommerfugleffekt, med all dens ustabilitet, enn en falsk fiksjon om et univers underlagt våre lover. Christensen er en nærlesende finsnekker av en essayist, som kan bruke en samtale på T-banen som utgangspunkt for en tilfeldighetens filosofi, eller utlede en hel språkteori av danske preposisjoner.

Hemmelighetstilstanden er som diktene til Christensen: stramme, formfullendte, uten fyllord. Det er forbløffende å se hvordan tekster som er skrevet på oppdrag, samlet utgjør en hel tenkemåte, der hver tekst utdypes av de andre. Mange av dem må ha vært krevende for et avisformat, og man må bare berømme redaktørene som så betydningen av å gi Christensen plass og oppdrag, til tross for det man aner må ha vært en møysommelig komposisjonsprosess. Resultatet er en essaysamling som i skandinavisk sammenheng er en uomgjengelig kvalitetsmilepæl.

 

Tentakler mot verden. Motivasjonen for å samle Siri Hustvedts tekster er en annen, men også god: Her har vi en forfatter som har alle tentakler ut mot aktuelle emner, som vil ta til seg det siste fra forskningsfronten og berike en langvarig interesse for psykoanalyse med innsikter fra tidens nevrobiologi og slik utforske bevissthetens grenser i spennet mellom kunst og vitenskap.

Hustvedt er i tillegg følsom for det som skurrer. Og hun er på sitt beste når hun tør være kontrær til sin egen hang til å finne harmoni i motsetninger, og søker seg mot det punktet der ideen om «den store kunsten» kommer i konflikt med moral, etikk og menneskelige relasjoner – eller med arkaiske ideer om kjønn og kvalitet. Men konteksten disse leilighetstekstene er blitt til i, legger seg – sammen med en tendens til å dvele ved berømte venner og egne suksesser – litt for ofte som en klam hinne over emnene og hindrer forfatteren i å forfølge tankene til sin logiske konsekvens. Tittelessayet «Kvinne ser på menn som ser på kvinner» er en katalogtekst til en utstilling av kvinneportretter malt av Pablo Picasso, Willem de Kooning og Max Beckmann. Det åpner med diskutable sitater fra de tre, der Hustvedt griper tak i ideer om kvinner som muser og inspirasjon som forutsetter et grunnleggende skille mellom den mannlige skaperen og kvinnen som objekt. At teksten ikke forfølger sin egen kritikk av de omtalte kunstnerne fullt ut er ikke så rart – det strider mot sjangeren katalogtekst og premissene for oppdraget. Men når argumentene Hustvedt legger frem, langt tydeligere trekker i retning av en grunnleggende feministisk kritikk enn de milde konklusjonene om kunstens betydning og muligheter essayet munner ut i, blir resultatet mindre enn anslaget gir grunn til å forvente.

Mange av tekstene trekker seg nettopp idet det begynner å bli interessant. Av de beste er derimot et essay om hår der Hustvedt som en hverdagsantropolog klarer å grave frem kulturell mening i skiftende hårmoter. Når alt ikke må skrives inn i ideen om den store kunsten eller den vektige vitenskapen, virker hun friere til å finne originale meninger i det helt konkrete.

 

Formbevisst og ujålete: Danske Inger Christensen trakk naturvitenskap inn i diktningen. Foto: Ole Buntzen / Polfoto

Sten på sten. En kvalitativ vurdering av de to opp mot hverandre kan bare komme til at Christensen bygger sten på sten, og ender med noe langt større enn de enkelte bestanddeler – en poetikk som kondenserer essensen av et liv i diktningens tjeneste på noen små sider. Mens Hustvedt som en Askeladd samler på litterære og vitenskapelige referanser, og kommer ut med et tilsvarende sprikende resultat.

Den ene overskrider rammene for en avis- eller katalogtekst. Den andre gjør seg flid med å løse oppdraget innenfor dem. Som redaktør setter man i hverdagen pris på det siste. Samtidig er det interessant å se at en skribent som må være en redaktørs drøm – den leveringsdyktige, fleksible Hustvedt, med oversikt over alt – står for en skrivestil som gir mye mindre uttelling i bokform enn den gjenstridige og nitid undersøkende Christensen.

Når jeg først har begynt å lese de to bøkene opp mot hverandre, er det ikke bare kvalitetsforskjellen som er påfallende, men også den vidt forskjellige måten vi kan bruke dem på. Det er ganske enkelt ikke rom for at alle kan være som Christensen – men heller ikke som Hustvedt.

Det er dessuten påfallende at den norske utgaven av Hustvedt kun inneholder en tredjedel av originalteksten. Den engelskspråklige utgaven er fire hundre sider lengre, men de to siste delene av boken, som inneholder lengre tekster i mer akademisk og spesialisert retning, har man simpelthen kuttet på norsk. Det forsterker inntrykket av et litt for tilfeldig utvalg tekster, av ymse ambisjonsnivå, på en måte som ikke tjener forfatteren.

Annonse