00:00 - 12. mai 2017

Livet som offer og trussel

De lider ikke mest, så hvorfor hjelpe akkurat flyktningene? Et over 70 år gammelt essay av Hannah Arendt gir svar.

Flyktning: I 1941 ankom den statsløse jøden Hannah Arendt USA. Foto: Hannah Arendt private archive.

«Vi var en gang noen som folk holdt av, vi var elsket av venner og til alt overmål kjent av utleiere som noen, som betalte husleien i tide. En gang kunne vi kjøpe vår mat og kjøre med toget uten å få vite at vi var uønskede.» Dette skrev dem tyske filosofen Hannah Arendt i 1941. Eller forresten, «tysk»? Hitler hadde fratatt tyske jøder statsborgerskapet, USA hadde gitt opphold, men ikke noe nytt pass. I essayet Vi flyktninger, som nyss er oversatt og utgitt på dansk, beskriver Arendt hvordan identiteten forsvinner med statsborgerskapet.

Arendt siteter en middelaldrende medflyktning: «Og ingen her vet hvem jeg er.» Det kan lyde selvopptatt. Er det ikke godt nok å regnes som et menneske? Men leser du Vi flyktninger, kommer sitatet i sammenheng. Den som bare er et menneske lever farlig: Arendt beskriver seg som en av dem «som kun er mennesker, ubeskyttet av konkrete lover og politiske konventioner», en farlig identitet i en verden «hvor mennesker, som sådan, ikke har eksistert i lang tid (…)».

Annonse