Annonse

Annonse

00:00 - 07. april 2017

Vilje til å instruere

Tiden da landets humanister satt for seg selv og puslet med sitt er forbi hvis Kunnskapsdepartementet får det som det vil.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) legger fram regjeringens stortingsmelding om humaniora på Universitetet i Oslo. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Anmeldelse

Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge

122 sider Det kongelige kunnskaps­departement 2017

Ambisjonene med Kunnskapsdepartementets stortingsmelding Humaniora i Norge er høye. Meldingen stiller klare politiske krav til de humanistiske fagene med den målsetning at de skal bli mer relevante enn departementet finner at de er i dag.

Landets humanister skal ikke lenger sitte og pusle med sitt, men bidra med kunnskap om tidens brennende temaer, som ifølge meldingen er: «Integrering, migrasjon og konflikter», «De store teknologiskiftene» og «Klima, miljø og bærekraft».

 

Krav gir resultater. Kunnskapsdepartementet hevder at klare politiske krav stilt til andre disipliner tidligere har ført til faglig nyutvikling og høyere forskningskvalitet, og anfører som eksempler økonomene Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo, som begge ble tildelt Nobels minnepris i økonomi. Men er det sant at det var formulerte politiske krav som initierte forskningen deres? Og om så var tilfelle, så finnes det også mange eksempler på at krav av denne typen har ført til dårligere forskning, for ikke å si noe helt annet enn forskning.

Det sies ikke rett ut her, men en rimelig tolkning er at departementet mener at kvaliteten på den humanistiske forskningen er blitt hengende etter fordi slike krav i mindre grad er blitt stilt til humaniora enn andre fagområder. Nå vil departementet slå to fluer i en smekk med sine intervensjoner: mer nytte og bedre kvalitet fra humaniora.

 

Nå vil departementet slå to fluer i en smekk med sine inter­vensjoner: mer nytte og bedre kvalitet fra humaniora.

Selve grunnmuren. Meldingen begynner imidlertid, som seg hør og bør, med de vanlige godordene om at humaniora har en vesentlig rolle å spille i løsingen av tidens store problemer. Det vises til humaniora som en viktig kritisk instans i det moderne samfunnet, og at de humanistiske fagene er dannelsesfag og utgjør «grunnmuren» i det offentlige rom. Selv om fagene er relevante, skal de imidlertid ikke brukes «i snever nytteforstand» eller bare som «redskapsfag». Humaniora er best når fagene bidrar på egne premisser, slås det endelig fast.

Meldingen vil altså kreve ytelser fra humaniora, men forsikrer samtidig om at feltets selvstendighet skal vernes. Innledningen spriker mellom å plassere humaniora på pidestallen, og å dra den ned derfra. Og mellom linjene står det at det er feil å betrakte dette som et enten-eller. Her er det både-og som gjelder.

 

Tammere etter hvert. Etter innledningen, som fiffig nok kalles «Humanioras muligheter», følger det en rekke kapitler som tar for seg alt fra «Humaniora i arkiver, biblioteker, museer, kulturminneforvaltning og kunstinstitusjoner» til «Humanister i arbeidslivet». Tilnærmingen er deskriptiv og språket dempet og renset for floskler.

Kapitlene om infrastruktur og publisering er interessante tilstandsorienteringer, mens kapittelet om språk er svakt, ikke minst fordi innledningen legger så stor vekt på at «språket er allestedsnærværende i menneskets bevissthet» – hva nå det skal bety. Innvandrernes språkkunnskaper er en ressurs heter det, men det er også alt departementet klarer å si om den saken.

 

Dårligst i klassen? I kapitlet om «Humaniora ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter» hevder Kunnskapsdepartementet at norsk forskning generelt sett befinner seg et stykke bak den internasjonale forskningsfronten, og at norsk humanistisk forskning ligger etter samfunns- og naturvitenskapene. Det er en hard dom, og den er ikke veldig godt begrunnet, men den er muligens riktig.

Hva vil så departementet gjøre for å styrke kvaliteten på humaniora ved universitetene? Hva kan det egentlig gjøre? Universitetene er autonome og styres av Lov om universiteter og høyskoler.

Departementet forventer at universiteter og høyskoler fortsetter arbeidet med å heve kvaliteten på de humanistiske studiene, merker seg talentene og følger dem opp, utvikler karriereveier og styrke anvendbarheten av humanistisk forskning i et kommersielt marked. Videre foreslås det å endre loven slik at humanistiske fag ved universiteter og høyskoler kan heve opptakskravene. Dette vil kunne øke humanioras omdømme, som ifølge departementet er lavere enn for fag der det kreves gode karakterer for å komme inn.

Dessuten vil regjeringen ta initiativ til en rekke møter med universitets- og høyskolesektoren. Et av disse møtene skal dreie seg om hvordan utsatte småfag kan sikres. Ventelig vil dette siste føre til en sentralisering, at små fag tilbys ved ett av landets universiteter i stedet for alle ­eller flere.

 

Vilje til å instruere. I kapittelet om «Humaniora og samfunnsutfordringene» snakker meldingen igjen med en litt høyere og strengere stemme. Det gjentas at myndighetene ikke har stilt tydelige krav til humaniora, samtidig som en del humanister har inntatt en «kritisk utsiderolle og nærmest gjort en dyd av den». Det gjelder langt fra alle, heter det videre, «men noen av dem som forfekter en slik rolle, har vært relativt høylytte».

Regjeringen forventer og vil at Forskningsrådet skal utvikle virkemidler for å bedre kvaliteten og aktualiteten til humanistisk forskning. Videre skal altså departementet tydeliggjøre humanioras rolle som kunnskapsleverandør om tidens store temaer.

 

Usikkert resultat. Det viktigste budskapet i Humaniora i Norge er at Kunnskapsdepartementet er villig til å gå langt i å instruere forskningstemaer for universiteter og høyskoler. Her kan det innvendes at dette lett kan ødelegge den grunnmuren departementet snakket så pent om i innledningen. Hva blir igjen av at humaniora fungerer best på egne premisser, når Kunnskapsdepartementet kommer med ­andre premisser?

Det er også grunnlag for å si at humanioras integritet blir krenket og at feltets autonomi blir snevret inn med denne stortingsmeldingen. Til meldingens forsvar kan det hevdes at hvis ikke dagens integritet og autonomi resulterer i kvalitet og aktualitet, må departementet foreta seg noe.

Så spørs det bare om å kreve innsats på områder som tradisjonelt er perifere for humaniora vil føre til kvalitetsheving. Resultatet kan like gjerne bli det motsatte.

Annonse

Mer fra Bøker