Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Sjokkspråk

Naja Marie Aidts Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage er blant de aller beste bøkene om sorg skrevet på noe skandinavisk språk.

Sorg og språk: Naja Marie Aidts erklærer språket og kunsten håpløst utilstrekkelig i møte med tapet av sin sønn. Likevel skriver hun en av de beste bøkene om sorg. Foto: Mikkel Tjellesens

Anmeldelse

Naja Marie Aidt

Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage
Carls bog

68 sider Dansk Gyldendal 2017

I mars 2015 døde 25 år gamle Carl Emil etter å ha sprunget naken ut av sitt vindu i femte etasje i en bygård i København. Sammen med en kamerat hadde han spist en type sopp som skulle gi en ren og naturlig rus, men som derimot viste seg å forårsake katastrofale hallusinasjoner. Han jobbet som kokk og filmklipper, og forsøkte å komme inn på en god filmskole, han hadde overhodet ikke «problemer med narkotika», han var ganske enkelt en liberal og nysgjerrig ung fyr. Og han var en av den danske forfatteren Naja Marie Aidts fire sønner.

«En nat fuld av rædsel / En nat så fuld av rædsel […] / Jeg kan ikke forme en sætning / Mit sprog er goldt», skriver Aidt på en av de første sidene i den lille boken hun har satt sammen av setningene hun tross alt maktet å skrive i året etter sønnens død. Som en kursivert hovedstrøm gjennom boken går en dagbokslignende beskrivelse av timene fra hun får telefonen om det som har skjedd til sønnen hennes erklæres hjernedød og kobles fra respiratoren. Denne såre lille elven av ord bukter seg omkring tekstfragmenter fylt av ublandet vrede, fortidige dagboksoppføringer, avbrutte dikt, ordbokoppslag («psykose», «sannhet», «carl», «emil»), og med jevne mellomrom samler ordene seg i slike malstrømmer av minner som den amerikanske forfatteren og journalisten Joan Didion beskriver i sine høyt skattede sorgbøker. Dødens kjølvann består av minner, som peker bakover mot gutten han var, og får smerten ved tapet til å flamme opp, på nytt og på nytt.

 

Det uforsonlige. I forsøket på å komme seg pustende og oppreist gjennom dagene, oppsøker Aidt andre elegikeres selskap. Intenst opptatt er hun av følelsenes autentisitet, hun velger samtale med forfattere som har gitt språk til sin egen opplevelse av å miste en de har elsket. Mallarmé, Jan Kochanowski, Denise Riley, Cicero, Nick Cave – de som også har mistet et barn er viktigst. Men også Jacques Roubaud, som skriver om sorgen etter konens død i den formidable boken Noe sort, og Anne Carson, som med bokobjektet NOX minnes broren hun mistet (i København).

Til tross for Aidts aggressive front mot forestillingen om sorg som et arbeid, noe man skal gjennom eller overkomme, er det fristende å kalle de litterære elegikerne for en slags sorggruppe for henne. Hos Inger Christensen innrømmer Aidt sågar å finne en viss «lindring». Men mest av alt, ser det for meg ut som at hun finner samhold, et knippe stemmer å brøle ut fortvilelsen sammen med, som var de et illsint og uforsonlig kor.

Bokens tittel antyder at døden er noe man kan forhandle med, men innholdet viser heller at Aidt vil gi døden sin aller mest helhjertede overhøvling. Med store­ fete bokstaver roper hun: «VERDEN ER STUMP OG GRÆNSELØS», «Sorgen er / et / fucking fængsel», «Fortuna / Fortuna / Jeg hader dig».

Didions bok om datterens bortgang i 2005, Blå kvelder, kom ikke før i 2011. Aidt dypper derimot pennen rett i det åpne såret. Tidvis befinner hun seg helt på grensen mot de umiddelbare, kroppslige reaksjonene, hvor det man helst vil er å bite tennene så hardt sammen at det kjennes som om de skal knuse.

Samtidig klarer boken å tenke. Sin enorme intensitet til tross, gir den plass til leseren. I en bokstavelig talt krampeaktig rytme hamrer teksten til, før den liksom trekker seg sammen igjen og skaper luft. Og når hennes egne ord stopper opp, gir hun heller plass til annen litteratur. Sånn, snakk litt du, Mallarmé, jeg må hvile.

Men som vi vet er ikke sorgen bare «rå». Den har også sine rolige stunder, og den endrer karakter.

 

Stemmen som nekter. Sjangerbetegnelsen elegi brukes ofte synonymt med «klagesang». I et innskutt og glassklart miniessay, som knapt fyller en bokside, reflekterer Aidt over hvordan det hun leser «om rå sorg og klage, er fragmenteret». Men som vi vet er ikke sorgen bare «rå». Den har også sine rolige stunder, og den endrer karakter. Joan Didion skriver sårt og godt om sorgen over sorgen: Når dens råhet avtar, kan man savne den, eller rettere sagt, savne det klare bildet man hadde av den som er borte.

Stemmen i Aidts bok har ikke kommet dit. Den nekter fremdeles, som alle sørgende gjør, for at det finnes noe «etterpå», nekter å snakke om det. For oss som leser gir det form til en fornemmelse om sorgens vesen. Samtidig som den sørgende raser, går amok fordi hans lys ble tatt, vil hun også rette raseriet mot tiden som skal stjele denne sorgens råhet fra henne.

Elegier har det til felles med dødslitteraturen for øvrig (sykeleiememoarer, eksistens-filosofiske romaner, fortellinger om avdøde mødre og fedre) at de er individualiserte og egenartede fortellinger når de har blikket vendt bakover mot livet som var, men er overlatt til en helt ensartet maktesløshet når de skal beskrive døden i og for seg. Av det litterære språkets møte med døden forventer vi derfor ikke originalitet eller overraskende fortelling. Det som gjør dødsrefleksjonene til en John Updike eller en Vladimir Nabokov eller en Naja Marie Aidt til uunnværlige redskaper for oss som mennesker, er den følelsen (enten av inderlighet eller heftighet) de deler med oss. Som de utsatte skapningene vi er, trenger vi fortvilelsens fellesskap.

 

Sorgens spenninger. Virkelig stor blir denne lille boken ved at den lar sine indre motsetninger stå uoppløste. Aidt forteller om sjamanistiske ritualer og et besøk hos en healer, bare for noen sider senere å slå løs på alle menneskets metafysiske tilbøyeligheter. Hun gir boken den milde tittelen Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage (som er hentet fra et av hennes egne dikt, som hun leste i begravelsen), før hun i versaler skriver om hvor mye hun hater det hun tidligere har skrevet om døden.

I likhet med et utall andre forfattere, erklærer hun språket og kunsten håpløst utilstrekkelig i møte med et slikt tap, før hun gir seg språket i vold, og skriver en av de beste bøkene om sorg jeg har lest på noe skandinavisk språk. Et eksempel må vi tillate oss, for er ikke dette fabelaktige prosadiktet det beste motargumentet mot sin egen påstand?

 

Intet sprog muligt sprog døde med mit barn kunne ikke være kunstfærdigt ikke være kunst ville ikke forpulet kunst brækker mig over kunst over syntaks skriver som et barn hovedsætninger prøvende alt jeg skriver er erklæring jeg hader skrift vil aldrig skrive mere jeg skriver brændende had min vræde formålsløs stump et skrig brøl jeg er kuglebærer ingen skal komme til mig med deres bløde shit

 

Å si at språket er utilstrekkelig, er en klisjé og dessuten ikke sant. Dette ­språket strekkes langt, så langt at det strekker til.

Annonse