Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Sjefsskurken

Eva Joly svartmaler Europa i sitt nådeløse oppgjør med EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker.

Hardt skyts: Under Jean-Claude Junckers styre ble Luxembourg et internasjonalt skatteparadis. I Eva Jolys fortelling fremstår Juncker mer som et symptom enn som en problematisk enkeltaktør. Foto: Vincent Kessler / Reuters/ NTB Scanpix

Anmeldelse

Eva Joly

Med Guillemette Faure

Ulv i fåreklær

Oversatt fra fransk av Birgit Owe Svihus

156 sider Tiden Norsk Forlag 2017

En stor andel av verdiene som skapes i dagens globaliserte økonomi, sluses bort i skatteparadiser. Bevisstheten om dette har økt etter finanskrisen, men for den fransk-norske europaparlamentarikeren Eva Joly har det vært et tema lenge. Hennes gjennombrudd i offentligheten kom med den såkalte Elf-saken på 1990-tallet, en av Frankrikes største korrupsjonsskandaler, som Joly som forhørsdommer prosederte for statsadvokaten i Paris. Senere har hun i en årrekke vært blant de mest ivrige forkjemperne for nye skattereguleringer på europeisk plan.

Hennes nye bok, skrevet sammen med journalisten Guillemette Faure, har et sterkt aktivistisk preg. Hovedskytset rettes mot EU-kommisjonens president, Jean-Claude Juncker, som var statsminister i Luxembourg i perioden fra 1995 til 2013, da landet ble transformert til et internasjonalt skatteparadis. Tittelen Ulv i fåreklær spiller formodentlig på rovdyrkapitalisten som skjuler seg bak hans joviale fremtoning.

 

Dystert. Kapitlene om Juncker forteller om en karrierepolitiker som har overlevd alle andre. Bare i EU-korridorene har han travet i over tretti år, og han har deltatt på mer enn hundre toppmøter. Joly mener dette har gitt ham venner på alle kanter, «bekjentskaper som har vært gull verdt for å hjelpe skattesystemet i Luxembourg å unndra seg kritikk».

Kapitlene som dveler ved EUs rolle på skattefeltet, er dyster lesning. Omtrent ingenting av det konstruktive som foregår, blir nevnt, her fokuseres det bare på svakheter. Lesere som ikke er særlig kjent med Jolys sterke pro-EU-sympati fra før, vil nærmest få sjokk mot slutten av boken, når ønsket om et langt sterkere EU trer frem. At noen vil overføre mer makt til en organisasjon som de mener er kuppet av lyssky interesser, fremstår ganske merkelig.

 

Høna eller egget. Joly synes altså å betrakte Juncker mer som et symptom enn som en problematisk enkeltaktør. Hun mener at når Europas ledere møtes i EU-systemet, opptrer de i dag «som salgsrepresentanter for sine egne nasjonale interesser. Ikke borgernes interesser, men de økonomiske oligarkienes, de som også lager lovene deres.» Joly mener at dette kan forklare hvordan en tvilsom fyr som Juncker kan komme til topps, og sukker: «I stedet for samarbeidet vi drømte om, har landene i Europa kastet seg inn i en innbitt konkurranse for å berike seg på sine naboers bekostning.»

I Jolys fortelling virker det altså som om man har gått fra harmoni til anarki på grunn av skurker som ham, men anarkiet er jo utgangspunktet. Skattefeltet hun er så opptatt av, er jo et perfekt eksempel på det. EU har fortsatt ikke mandat til å styre på dette området, så medlemslandene kan fritt konkurrere gjennom å tilby lavest mulig skatt til multinasjonale selskaper. Skal nye reguleringer innføres, kreves det enstemmighet, hvilket forklarer hvor vanskelig denne oppgaven er.

Kapitlene som dveler ved EUs rolle på skattefeltet, er dyster lesning.

 

Kontrær stemme. Lytter man til de fremste aktivistmiljøene som arbeider for et mer rettferdig skattesystem, som Tax Justice Network og Oxfam, får man en helt annen fortelling enn den Joly gir, nemlig at unionen har intensivert arbeidet på dette feltet de senere årene.

Det er påfallende at Eva Joly ikke dveler ved forsøket på å innføre en felleseuropeisk skattebase (CCCTB) for de multinasjonale selskapene, noe som vil gjøre Luxembourgs forretningsmodell verdiløs. Klarer man dette, vil medlemslandene få mulighet til å skattlegge overskuddene etter hvor stor omsetning selskapene har i hvert enkelt land.

 

Dramatisering. Kanskje er det slik at en velbalansert bok om EUs arbeid på skattefeltet, uten den type legemliggjøring som Juncker innbyr til, ville blitt for tørr og kjedelig? At det kan ligge en slik forklaring bak dramatiseringen, sannsynliggjøres av at Joly har holdt en helt annen tone i andre sammenhenger. I et intervju med Ny Tid sa hun nylig følgende om EU-dommen som krevde at Apple må betale 13 milliarder euro i straffeskatt til Irland: «De multinasjonale selskapene som driver aggressiv skatteoptimalisering, driver i virkeligheten med skattejuks – og vil bli stilt for retten for det. Dette har EU fått til.»

En annen forklaring er at Joly faktisk tror på en stor konspirasjon mellom Europas statsledere. Flere formuleringer i boken tyder på det, som når hun skriver at EUs frihandelsavtale med Canada (Ceta) tillater «store multinasjonale selskaper å diktere de offentlige myndigheter hvilke regler som skal gjelde, uten at de offentlige myndigheter har mulighet til å komme med innvendinger».

Hvis man legger godviljen til, er Joly en engasjert aktivist, som i frustrasjon over at dagens Europa ikke er blitt det hun drømte om, tidvis setter hensynet til økt mobilisering over presisjons­nivået i de retoriske virkemidlene. Men det er høyst tvilsomt om noen vil la seg inspirere av denne boken.

Annonse