Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Portrett av kunstneren som ungt monster

John Ajvide Lindqist blander selvbiografi, skrekkroman og drapet på Olof Palme i en uhørt allegorisk miks.

Olof Palme er død: Tidlig i Bevegelsen, John Ajvide Lindquists sjette roman, står jeg-fortelleren i dette gatekrysset på Sveavägen i Stockholm og kikker seg rundt. Foto Björn Elgstrand / NTB Scanpix

Anmeldelse

John Ajvide Lindquist

Bevegelsen
Det andre stedet

335 sider Cappelen Damm 2017

En av bivirkningene ved å følge Palme-etterforskningen som ung avisleser på 1980-tallet, var at man ble lommekjent på steder man aldri hadde vært, en geografi som antok en mytisk aura. Kinolokalet Grand, der Palme og kona Lisbet så Brødrene Mozart. Spaserturen etterpå, ned Sveavägen, en av Stockholms hovedpulsårer, til punktet hvor den brede avenyen krysser Tunnelgatan. Butikklokalet Dekorima like ved, der Sveriges statsminister ble skutt og drept på fortauet utenfor, 28. februar 1986.

Tidlig i Bevegelsen, John Ajvide Lindquists sjette roman, står jeg-fortelleren nettopp i dette gatekrysset og kikker seg rundt. Han tenker at området utgjør kvintessensen av Stockholm, et tilsynelatende begivenhetsløst sted hvor du bare trenger å ta noen skritt i en hvilken som helst retning for at noe skal skje. «Du er i navet.»

 

Folkhem-klisjeer. Hvordan skal man beskrive livssynet som vokste frem i nordiske sosialdemokratier etter krigen? Ett mulig svar: som en gjennomgripende avfortrylling av verden. Inn kom lys og luft, hygiene og fornuft – en sosiopolitisk rundvask som samtidig skrubbet vekk et element av undring og magi.

Helt siden debutromanen La den rette komme inn fra 2004 (som ble mesterlig filmatisert av Tomas Alfredson fire år senere) har John Ajvide Lindquist trivdes i spenningsfeltet mellom disse to polene. Med vampyr- og zombiefortellinger som brekkjern har han lett etter skjulte sprekker i etterkrigs-Sverige der det ukjente og uformelige kan få slippe inn. I sin siste roman på norsk, som også fungerer som en frittstående forløper til 2014-utgivelsen Himmelstrand, er forfatterskapets politiske bakteppe omdannet til et eksplisitt tema.

Ikke bare plasserer han handlingen – og seg selv – midt i det moderne Sveriges største traume, mer presist i en dyster hybel et steinkast unna Sveavägen, der den unge John Ajvide Lindquist flytter inn ved bokens begynnelse, høsten 1985. Han skriver seg også kronologisk frem mot attentatet et halvt år senere, med skuddene utenfor Dekorima som et lenge varslet klimaks. Underveis sjonglerer han folkhem-klisjeer i et fryktløst show. Her finnes danseband-slagere med kodet innhold, imaginære voldsscener hvor Carola Häggkvist tøyes på en gyllen strekkbenk «til huden i armhulene sprekker», og sexfantasier der de drepte sosialdemokratene Palme og Anna Lindh inntar uortodokse posisjoner.

 

Alt 80-talls. Bevegelsen starter som et nesten overdrevent studentikost portrett av en ensom, forhåpningsfull tryllekunstneraspirant (Lindquist har en karriere som magiker og standupkomiker bak seg), som lever på en diett av Uncle Bens-sauser og Depeche Mode-singler i japansk opptrykk. Både hovedpersonen og bipersonene passer på å gjøre en rekke utstuderte 1980-tallsting når miljøet skal etableres: De ser på Falcon Crest og Her er ditt liv, spiller Mastermind og Othello. Innimellom messer fortelleren om sin dragning mot transcendens på en måte som føles litt påståelig. Han ønsker seg «tilgang til noe annet»; han venter på «noe helt annerledes»; han jakter på «noe som var bortenfor» (bruken av kursiv som understrekningsmekanisme og spenningsskapende element er ikke akkurat tilbakeholden).

Det mer enn antydes at Lindquists vampyrer og zombier fungerer som en form for selvmedisinering: hevnfantasier som terapeutisk sikkerhetsventil.

Men etter hvert strammer Lindquist skruen og rører sammen en kyndig komponert smørje av religiøs symbolikk, underbevisste drifter og blod i ulike tilstander av koagulering. På nesten utrolig vis makter han samtidig å øke kompleksiteten og fascinasjonskraften i fortellingen. Tidskoloritten blir imidlertid ikke borte: Her tar selv et av monstrene form av det syntetiske slimet man fikk kjøpt i leketøysbutikker på 1980- og 90-tallet.

 

Menneskevennlig lys. Som i Breat Easton Ellis’ Lunar Park (2005) snakker vi om en skrekkfortelling som snylter på selvbiografien, og som på produktivt vis sjangler mellom fakta og fiksjon. Det mer enn antydes at Lindquists vampyrer og zombier fungerer som en form for selvmedisinering: hevnfantasier som terapeutisk sikkerhetsventil. Romanes mest truende (og oppriktig ubehagelige) scener oppstår når hovedpersonen får kontakt med sitt indre monster, en fremtoning som ikke bare er av metaforisk, psykoanalytisk karakter.

«Jeg kommer aldri til å bli noen stor skildrer av Stockholm», konstaterer fortelleren i en av flere passasjer der han unnskylder sine litterære evner. «Er ikke tilstrekkelig interessert i hus, lys og stemninger.» Påstanden er vittig kokett, ettersom Lindquists evne til å beskrive fysiske, sansbare rom er blant hans sterkeste sider. Men den peker også på en fin mismatch mellom stil og innhold som gir Bevegelsen et interessant toneleie. De mest uhyrlige scener skildres i nøktern normalprosa, de mest groteske skikkelser bades i et gyllent, menneskevennlig lys. (At boken har fått en norsk oversetter – og korrekturleser – som konsekvent ikke kan sette komma på rett plass, truer imidlertid med å forrykke balansen i utilsiktet klossete retning.)

 

Illusjonen brister. Romanens hovedperson pendler stadig mellom metafysisk mistro og drømmen om overskridelse. Tilværelsen er både et uforklarlig mirakel og en permanent fornærmelse, «som å loves middag og bare få kalde poteter». Motivet videreutvikles i scenene der den unge Lindquist øver seg som close up-magiker, en parallell til forfatterens beslektede virksomhet som illusjonist. Alt handler om «øyeblikket av forundring når tilskueren tviler på sin egen virkelighetsoppfatning».

I lange strekk klarer Bevegelsen å skape et sånt erkjennelsesteoretisk vertigo, men iblant skinner konstruksjonen igjennom, som når teksten ivrig overforklarer sitt eget allegoriske budskap. «Jeg [ser] at temaet fellesskap løper som en rød tråd gjennom det hele», oppsummerer fortelleren mot slutten, som i konklusjonen på en skolestil, og følger opp med en kritikk av 1980-tallets jappetid som ikke er plagsomt original. Olof Palmes solidaritetsdrøm var visst bare «en favn med visne roser», i en tid der kinosalens fellesskap ble byttet ut med «ensomheten framfor videospilleren.» I sånne passasjer punkteres den medrivende illusjonen resten av romanen bygger opp, som hos en pratsom tryllekunster som forklarer triksene sine like etter at han har vist dem frem.

Annonse