Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Olaf Haagensen: Virkeligheten i Umeå

En ny norsk roman innhentes av virkeligheten i Umeå, skriver Olaf Haagensen.

Rett før påsken satte inn kunne man lese nyhetsrapporter om at Judiska föreningen i Umeå i Nord-Sverige stenger lokalene sine etter trusler og trakassering fra nynazister. Foreningen telte ikke mer enn rundt 60 medlemmer – i en by med 83 000 innbyggere.

«Antisemittismen har ikke kommet til Umeå og Nord-Sverige i det siste. Den har vært der hele tiden. Nå har den blitt synlig fordi jødene ble synlige», uttalte Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, til Vårt Land i forbindelse med saken (7. april).

Både Daniel og faren har en instinktiv uvilje mot å gi navnet sitt til fremmede.

 

Her hjemme i Norge har Anders Bortne nylig gitt ut romanen Ulvens år. Den forteller om Daniel, hans elleve år gamle datter Sara og deres siste dag i byen (som forblir uspesifisert) før de skal dra på sommerferie til Danmark. Om morgenen har justisministeren og sikkerhetspolitiet holdt en pressekonferanse, der det har blitt advart mot et nært forestående terrorangrep på norsk jord. Daniel forsøker å håndtere situasjonen på den riktige måten overfor datteren – hvor mye skal han fortelle? – samtidig som han styrer med en vrang mobiltelefon og sørger for at faren hans får sett barnebarnet sitt før de reiser.

Tilsynelatende forteller romanen om en uvanlig dag i livet til en vanlig norsk far og en vanlig norsk datter, som lever livene sine innenfor en ganske vanlig norsk familievirkelighet: Daniel og Saras mor er skilt, og begge har nye familier med alt det fører med seg av kalenderkoordinering og omsorgsorganisering.

Så vidt jeg kan se er det bare én kritiker, Ingunn Økland i Aftenposten (11. mars), som har påpekt at Bortne også svært subtilt hinter om at Daniel i det som lett kan oppfattes som et litt for engstelig blikk på datteren muligens har mer grunn til å være bekymret enn en gjennomsnittlig norsk far: Daniel og Sara er jødiske navn, det er også Samson, som vi etter hvert får vite var navnet til Daniel og eks-konas avdøde sønn.

Legger man til grunn av Daniel og Sara har jødisk familiebakgrunn er det andre detaljer i Ulvens år som havner i et nytt lys. For eksempel at Daniels nye kjæreste på et tidspunkt forteller at man har stengt Jødisk Museum, det eneste spesifikke mulige terrormålet som nevnes i romanen. Eller at både Daniel og faren har en instinktiv uvilje mot å gi navnet sitt til fremmede. «En vet aldri hvilke gærninger en kan komme ut for når en legger igjen navnet sitt», som faren fastslår.

 

Man må anstrenge seg for å få øye på Daniel og Sara som jødiske, noe Bortne synes å understreke ved å la romanen åpne på slektsgården til Daniels eks-kone der Sara bare er ett navn i en kaskade av andre, svært lite jødisk-klingende navn: Håvard, Siv, Julie, Gunnar, Tove, Sjur, Gjermund, Kåre, Bernt, Ragnhild. Det er som om Bortne vil verne sin Sara, gjemme henne bort for den verdenen han – innenfor et realistisk romanunivers – vet han er nødt til å sende henne ut i.

Selv assimilering er imidlertid ikke skydd nok, for antisemittismens vesen er slik at den overskrider alle sine interne motsetninger. Skiller man seg ut som jøde, er man et farlig fremmedelement. Går man opp i hovedkulturen, er man slu femtekolonnist.

Da Daniel tidlig i romanen hører en radiosnutt der det snakkes om «[p]ålitelige kilder» for terrortrusselen må det – fra et jødisk perspektiv – fortone seg som en overflødig opplysning. Trusselen er konstant, og det har den vært i generasjoner, uavhengig av om det er Russland på slutten av 1800-tallet, Tyskland på 1930-tallet eller Umeå i 2017.

Annonse