Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Et vi som ingen drømmer om

Johannes Anyurus nye roman er både en fremtidsdystopi og en realistisk fiksjonsfortelling om integering og islamofobi.

Fremtissverige: Johannes Anyurus roman De kommer att drunkna i sina mödrars tårar ble uhyggelig aktuell med terrorangrepet i Stockholm før påske. Foto: Khim Efraimsson

Anmeldelse

Johannes Anyuru

De kommer att drunkna i sina mödrars tårar

300 sider Norstedts 2017

«Alle innvandrere bør tenke på utgangsstrategier», uttalte skribenten Quasim Ali tidligere i vår i et oppslag om minoritetsnordmenn som emigrerer til muslimske land (Klassekampen, 24. mars). I herværende avis påpekte Lena Lindgren nylig at en stadig mer polarisert integreringsdebatt vil kunne ende i en (mis)tillitskrise.

Svenske Johannes Anyurus nye roman, De kommer att drukna i sina mödrars tårar, går rett inn i følelsen av å være utrygg i eget land. Siden debutdiktsamlingen Det är bara gudarna som är nya (2003) har Anyuru vært en utenforskapets dikter, og han har ikke minst tatt for seg innvandrerens situasjon, «fångad mellan alla dessa ord och världsbilder».

Vårens roman åpner med et Daesh-inspirert angrep på svensk jord – da lastebilangrepet i Stockholm inntraff før påske, ble De kommer att drukna uhyggelig aktuell. I romanen spores konsekvensene av angrepet framover i tid, mot et fullstendig islamofobt Sverige. Heller enn å interessere seg for terroristen som figur, konsentrerer Anyuru seg om hvordan slike angrep kan avle en annen type terror, nemlig den man opplever når man står på utsiden av normen. Hvem blir man hvis det eneste bildet som holdes opp for en, er et skremmebilde? «Ingen utom Daesh drömmer om oss», som en av Anyurus karakterer formulerer det.

 

Fremtidsdystopi. Anyurus forrige roman, den Nordisk råd-nominerte En storm kom fra paradiset (2012, norsk 2013), vendte seg mot fortiden i en fortelling som flettet den europeiske innvandringens historie sammen med skjebnen til den ugandiske kampflygeren P., Anyurus egen far.

De kommer att drukna er både en fremtidsdystopi og en realistisk fiksjonsfortelling om samtidens Sverige – det Sverige som angripes i romanens første kapittel. Tre unge svenske muslimer avbryter et intervju med karikaturtegneren (og Hebdo-Vilks-krysningen) Christian Hondo, og tar publikum som gisler med det mål å henrette Hondo foran et internettoppkoblet mobilkamera. Men noe skjer, og den unge jenta som filmer hendelsen velger å avbryte angrepet. Da vi møter henne igjen er det igjennom en svensk, muslimsk forfatters blikk; fra en rettspsykiatrisk klinikk har hun henvendt seg til ham med sin fortelling. En fortelling fra fremtiden.

Jenta, som har vært involvert i terrorvirksomhet i Belgia før hun kom til Sverige, husker lite av det belgiske livet hun beviselig har levd. Hun mener seg å være sendt fra fremtiden for å avverge angrepet, hun henvender seg «till dig som inte kommer att kunna tro att det jag berättar kan hända i Sverige». Slik vil hun forhindre fremveksten av det fremtidssverige hun kommer fra, et land innvandrere må sverge troskap til via en borgerkontrakt som signeres hvert halvår. De som nekter blir erklært «Sverigefiender», mister alle rettigheter og interneres i leirer som ligner de vi kjenner fra andre dystopier – men i enda større grad fra virkeligheten. Romanen veksler mellom jentas fortelling fra fremtiden, og forfatterens refleksjoner over deres møter og sin egen situasjon som minoritet og muslim.

Stilen er sobrere enn i tidligere romaner, men som forteller er Anyuru fortsatt både effektfull og effektiv.

 

Familiepatos. De mange henvisningene i teksten til Harry Martinsons sivilasjonskritiske diktepos Aniara (1956), styrker følelsen av å lese en roman som også er en sørgesang over menneskenes dumskap. Iblant ledes tankene også til Lars Jakobson, en tredje svensk fremtids- og samtidskronikør. Det gjennomkontrollerte samfunnet som kommer til syne i Anyurus fremtidsfortelling kan minne om det teknologistyrte Sverige som Jakobson beskriver i den science fiction-inspirerte Vännerna (2010), der de ikke-tilkoblede – innvandrere og eldre – knapt lenger behandles som levende.

Anyurus roman er imidlertid langt mer patosdrevet enn Jakobsons. Stilen er sobrere enn i tidligere romaner, men som forteller er Anyuru fortsatt både effektfull og effektiv. Han har sans for det storslåtte, for blendende tablåer. Den skarpest tegnede kontrasten i romanen står egentlig ikke mellom majoriteten og minoriteten, men mellom de abstrakte myndighetene og det konkrete familielivet, det nære og kjære, som idealiseres på grensen til det tålelige.

«Kom ihåg – vi är en kärleksdikt» er det siste den unge jentas mor sier til henne før hun, etter å ha trådt inn i Sverigefiendenes rekker, en høstkveld kommer ut for en fingert påkjørsel. På betagende, men litt for tamt og velkjent vis, er håpet hele veien trygt plassert i familiesfæren.

 

Smittende frykt. Frykten er likevel den dominerende følelsen i De kommer att drukna. Jentas fremtidsvisjoner forklares på det realistiske planet som et resultat av schizofreni, sannsynligvis utløst av et opphold i (den fiktive) torturleiren al-Mima. Skrekksamfunnet hun forteller om skyller som iskaldt vann inn over forfatterens trygge tilværelse, han ser sporene av hennes fremtid i nåtiden, og bestemmer seg etter hvert for å forlate Sverige.

At fortvilelsen også når leseren, skyldes ikke først og fremst at Anyurus roman overbeviser litterært – selv om det selvfølgelig er en forutsetning for denne typen smittebæring. Frykten smitter fordi den er så nådeløst gjenkjennelig, fordi islamofobi, segregering og mistillit lar seg beskue overalt, også i Norge. Å lese De kommer att drukna i sina mödrars tårar er å bli minnet om at fiksjonsfortellinger kan trekke både fremtider og samtider fysisk nær.

Annonse