Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Alt dét om igjen?

Sondre Midthun fremviser ikke den nødvendige skrivetekniske kompetansen i sin ambisiøse og omfangsrike andrebok.

Oppfølger: Sondre Midthun vender tilbake til personene og premisset fra debutromanen. Foto: Kjell R. Strøm

Anmeldelse

Sondre Midthun

Farvel til alt dét

510 sider Cappelen Damm 2017

Sondre Midthun, som i 2011 debuterte med romanen Kom aldri nærmere, er nå ute med en oppfølger vi helst skulle vært foruten. Mens debutromanen var en fortettet, symbolladet og stilisert barndomsberetning fra de nordnorske grender, full av jord, myr og håndfast skitt, er årets roman, Farvel til alt dét, en pregløs, ukonsentrert, språklig konvensjonell og direkte uttværende realistisk roman som det går tretten av på dusinet.

 

Løgn på løgn. Kom aldri nærmere hentet sin kraft fra det uuttalte, fra ufullstendige scener og handlinger som fikk stå uforklart. Hovedpersonen og jeg-fortelleren så sin tyranniske far drukne familiens hund, og fra denne enkle scenen rullet Midthun opp et portrett av en beskadiget familie. Etter farens tilsynelatende tilfeldige død kulminerte romanen i et psykologisk mysterium: Var det et symbolsk hevnmotiv som fikk hovedpersonen til i all hemmelighet å gravlegge sin far under isen, eller var det tvert imot for å imøtekomme farens ønske om å ende sine dager ved vannet?

Løgner, hemmeligheter og selvbedrag var rett nok viktig i debuten, men i oppfølgeren har disse temaene lagt bak seg sin lyssky, ganske underliggende eksistens, og springer en nå rett i øynene. Én ting er at jeg-fortelleren holder sannheten om farens forsvinning tett til brystet av redsel for å bli arrestert for drap. En annen ting er at den unge mannen blir noe av en lystløgner: «På skolen ble en firer til en femmer. Tre scorede mål i en fotballkamp var egentlig ett. Og da jeg begynte å få lønn fra Malangposten, løy jeg om hvor stor den var for å skjule hvor mye penger jeg sløste bort.»

Da den unge mannen blir journalist i Dagbladet, inngår løgnene i det han kaller «medielogikken».

Ofrene for disse løgnene er for det første tanten og onkelen som tar seg av ham (Kom aldri nærmere etterlot ham foreldreløs), dernest kjæresten, som han først kurtiserer ved å utlegge sin egen familiehistorie som en fransk film han ikke riktig husker tittelen på. Men etter hvert får løgnene større rekkevidde og angår hele samfunnet. Da den unge mannen blir journalist i Dagbladet, inngår løgnene i det han kaller «medielogikken».

 

Brede strøk. En scene i midten av boken utgjør, etter det jeg kan bedømme, kjernen i Midthuns prosjekt denne gangen. Den unge journalisten besøker en barneskoleklasse hvor en pult står tom etter at en av elevene har omkommet i en ulykke, og forsøker å gjøre saken så sentimental som tenkes kan. Medienes løgner, i form av billedmanipulasjon og sensasjonalistiske vinklinger, gjøres til gjenstand for kritikk, men Farvel til alt dét mangler overdrivelsene og det spissede språklige uttrykket vi forbinder med satiren.

I stedet får vi realismens brede strøk: Morgenmøter, intervjuoppdrag, lange samtaler på desken og over bardisken. Det nærsynte, nærmest ufordøyde perspektivet til en ung mann som går gradene i journalistikken, fra han flytter til Oslo som fersk redaksjonsassistent, starstruck av navngjetne kolleger, til han noen år senere kan vende tilbake til sine barndoms trakter i nord og, «i kraft av å være Dagblad-journalist», føle seg som en alfahann. Longørene i den personlige modningshistorien tapper romanen for samfunnskritisk kraft.

 

Utroverdig. Jeg har for ordens skyld ingenting imot psykologisk-realistiske romaner som utforsker tiden og minnenes innvirkning på karakteren, men de krever en teknisk kompetanse som Midthun ikke fremviser her.

Et problem er temporalt: Minnene, de scenene som beskriver en tid forut for hovedhandlingen, fremstår i regelen som altfor presist erindret, forvokste, fulle av ordvekslinger og detaljer. En realistisk roman er diktet, men den må likevel imitere virkeligheten og betrakte et minne som noe som ikke legitimt kan diktes opp, som en levning fra fortiden som i beste fall kan fanges, løselig, i flukten.

Man kan spørre seg hvor troverdig det er at jeg-et husker hvordan konkurrentenes skiutstyr så ut flerfoldige år etter et skirenn. Men enda mer uheldig er den estetiske monotonien og uklarheten som oppstår når nivået for minner knapt er til å skille fra hovedlinjen i fortellingen.

Varme ører. Debuten var mer gjennomarbeidet; det vises i alt fra konsentrasjonen og rytmen i setningene til måten de ulike tidsnivåene ble integrert og visualisert på. Med den nye romanen har tyngdepunktet forflyttet seg fra handling til tanke, og resultatet er en ulidelig pratsomhet, hvor utbyttet av teksten står i et misforhold til tiden den tar å lese. Fortellerens overdrevne analysering av seg selv og andre avstedkommer ikke observasjoner eller ideer som er sterke nok til å bære over 500 sider.

Hovedpersonen er så åpent bekjennende om sine løgner at han neppe kan kalles en upålitelig forteller. I hvert fall er ikke hans løgnaktighet nok til å kaste truende skygger, og romanens rom forblir opplyst ned til den minste krok, fri for gåter som aktiviserer noe mer enn leserens etter hvert svært så varme øre. Jeg skulle gjerne sagt øye, men til det er både person- og miljøskildringene – alt det som realismen, samme hvor konvensjonell den er, kan få så mye ut av – for konturløse.

Når Midthun nå vender tilbake til personene og premisset for den fine debuten, føles det dessverre mer som parasittisme enn videreføring. Jeg tror han ville ha vunnet mye på å la Kom aldri nærmere leve videre i leserens bevissthet uten innblanding.

Annonse