Annonse

Annonse

00:00 - 17. mars 2017

Mat for myter

Fransk roman fra 1965 som har fått en renessanse nå takket være rockeren og romantikeren Patti Smith.

Lynberømmelse: Albertine Sarrazins rakk å gi ut tre halvbiografiske bøker før hun døde, 29 år gammel. Foto: Philippe Le Tellier / Paris Match / Getty Images

Anmeldelse

Albertine Sarrazin

Astragalen

Oversatt av Agnete Øye

203 sider. Cappelen Damm.

Fransk-algeriske Albertine Sarrazins (1937-1967) levde liv er i sin egen rett mat for myter. Hun sonet allerede som tenåring flere år i fengsel for væpnet ran, livnærte seg i perioder som prostituert og rakk på toppen av alt å utgi tre halvbiografiske bøker som i sin tid ble ivrig lest og diskutert i Paris, før hun døde på høyden av sin lynberømmelse etter en nyreoperasjon.

I Astragalen, som først ble utgitt på fransk i 1965 og nå utkommer for andre gang på norsk i Agnete Øyes nyoversettelse, handler det om 19-årige Anne som – i likhet med den unge Sarrazin – stikker av fra en lengre fengselsstraff, men lander hardt og brekker ankelen (på fransk «l`astragale», astragalen) da hun svinger seg over muren. Slik får tanken om å klare seg selv ute i friheten en tidlig smell; med et knust bein på slep blir en nese for gode hjelpere avgjørende for å kunne gå under jorden. Blant disse er småkjeltringen Julien, som blir hennes elsker, mesen og viktigste allierte på rømmen.

 

Uhøytidelig livsinnstilling. Når en leser forordet skrevet av eks-punkeren og erkeromantikeren Patti Smith – som hyller Sarrazin som en tidlig ledestjerne og er ansvarlig for at boken nå har fått en slags renessanse – forbereder en seg på et inderligere uttrykk, mer i stil med de svulmende metaforene i Smiths egne prosabøker. I stedet kan Astragalen leses som en kjærlig pastisj over tidens gangsterfilmer og småforbryterens forfengelighet. Både den lekne fortellerstilen og hovedpersonens uhøytidelige livsinnstilling minner sterkt om nybølgefilmene til Jean-Luc Godard og Agnès Varda fra samme periode – også i Sarrazins roman tas hver dag på strak arm mens håp og drømmer holdes på halvdistanse.

Å ligge på et sykehus og vri seg i smerte blir slik et slag for stoltheten til en som heller skulle vært ute og brust med fjærene etter et vellykket fluktforsøk. «Hvordan kan jeg vise meg slik?» lyder et stadig tilbakevendende hjertesukk. Lettheten er ikke til skjemsel – tvert imot er det som en passe amoralsk og slagferdig (anti-)heltinne Anne eier den i og for seg enkle fortellingen. Samtidig bryter fortvilelsen over det verkende beinet glimtvis med den gladkynismen som gjør henne i stand til å sno seg ut av de fleste situasjoner. For hvordan tenke klart når «kjøtt og knokler er i opprør»?

 

Astragalen kan leses som en kjærlig pastisj over tidens gangsterfilmer og småforbryterens forfengelighet.

Inspirerte nidglimt. Mye av humoren ligger i Annes blikk på omgivelsene. Skildringene av sykehushverdagen som en åpen konkurranse hvor vinneren er den som har det styggeste arret, den største gipsen eller det tyngste strekkloddet og alle pasientene kjemper intenst om oppmerksomheten til overlegen, «Gud Vår Fader», er et høydepunkt. Likeså de inspirerte nidglimtene av sjarmerende slimåler hun møter underveis; posører som leser lærebøker for låsesmeder og hvis oppsyn et sted blir sammenlignet med blankpolerte kastanjer.

Her treffer Agnete Øye tonen klokkeklart, i en oversettelse som gjennomgående har et godt øre for slående formuleringer. Når det gjelder de mer dialogdrevne delene av boken, som er spekket med forgangne slanguttrykk som «purken», «gryna» og «sitte i spjeldet», er jeg derimot mer i tvil om løsningen som er valgt.

Om sjargongen i og for seg måtte ligge tett opptil den franske originalen – og mer tvilsomt – måten man snakket på i sekstitallets undergrunnsmiljøer, får være så sin sak. Kanskje er det et slags poeng å understreke uskylden til disse hipstertyvene som hele tiden strekker seg etter mer hardkokte forbilder, men siden de stort sett fremstår gatesmarte nok virker grepet utilsiktet. Særlig med tanke på at dette er en nyoversettelse hadde det her gjort seg med en friere tilnærming som fikk replikkene til å smake mer av den kjappe muntligheten i Godard-klassikeren Outsiderbanden (1964) enn av den traustere Olsenbanden.

 

Lyst og lett. En leser uansett ikke Astragalen for miljøskildringenes skyld. Her fremstilles det meste lyst og lett, og enkelte vil nok mene at boken er like fort glemt som den er lest. Strengt tatt er det bare Anne selv som trer tydelig frem i dette selskapet, men det gjør hun til gjengjeld med en aura som overstråler de fleste.

Annonse